Et italiensk mareritt

Rå rapport fra Napoli

Denne artikkelen er over 14 år gammel

Forfatteren Roberto Saviano voktes av livvakter døgnet rundt etter sin journalistiske avsløring av den italienske mafiaen — Camorraen.

Regissør Matteo Garrone tar tak i stoffet og komprimerer det med et så stilsikkert, naturalistisk grep at filmen oppleves mer som en dokumentar enn et spilt drama. Desto sterkere er virkningen.

Handlingen er konsentrert rundt et ødslig boligblokkområde utenfor Napoli, som Garrone panorerer ikke ulikt Ulrich Seidels fremvisning av østblokkslummen i «Import Export». I all sin forskjellighet har filmene også det til felles at de usminket viser et brutalitetens Europa, her og nå.

Seidls distinkte ubehag brytes av små, men virkningsfulle glimt av menneskelighet. En slik faktor synes lysår unna hos Saviano og Garrone, men også her anes den, så vidt: I en utbyttet skredder med milde øyne. I sluttreplikken til han som etter hvert får nok.

Som fortellende og visuelt element er de napolitanske blokkene en gavepakke der de troner i byens randsone lik pyramider på vei mot ruin, eller rustne cruisebåter i opplag. I denne italienske bakgården har turistene aldri satt sin fot. Her er basisen narkohandel, våpen og korrupsjon. Her er det gjengene som rår, rivaliseringen og den sterkestes rett. Små gutter med store machodrømmer brukes og kastes. Alt er styrt av penger, rå makt og frykt. Drap er en nesten dagligdags affære.

I stedet for å operere med klare hovedroller, lar Garrone flere parallellhistorier og karakterer synliggjøre strukturene i dette skitne systemet.

Det gjør filmen lang, men med et så omfattende og komplekst materiale kunne den vanskelig vært kortere. Dessuten er den tett, spennende i all sin uhygge, og med uforglemmelige sekvenser: Som de to triggerhappy ungguttene i bare trusen på en sumpaktig strand, høye på automatvåpnene de har fått mellom hendene. Eller forretningsmannen Francos løsning på problemet med manglende lastebilsjåfører, når tønner med giftig avfall skal deponeres på ulovlig vis.

Filmens styrke er nærheten til virkeligheten. Amerikanske mafiafilmer har ikke akkurat underslått systemets brutalitet, så slik sett burde ikke «Gomorra» sjokkere.

Men der Hollywood serverer filmene som underholdning, pakket inn i estetikk og underlagt andre fortellermessige strukturer, setter Garrone den organiserte kriminaliteten inn i et større perspektiv. Hans neorealisme stripper sjangeren for alt utenomsnakk. Her eksisterer ingen sjarmerende drittsekker, ingen glamour, bare rå vold og moralens totale fravær. I det lyset fremstår «Gomorra»s avslutningsbilde som det grelleste, mest brutale noen mafiafilm har vartet opp med - også fordi det knytter an til nære, historiske bilder fra kriger og massedrap.

«Gomorra» er en særdeles vellykket og viktig film, både kunstnerisk og politisk.

BRITT SØRENSEN

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: