Sanger fra asylet

«Legg meg inn på din avdeling, legg meg inn på klinikken».

Denne artikkelen er over 16 år gammel

Gassmasker, pumpeorgler, oljefat og en distinkt eim av svovel. Tvangsnevrosene henger i luften som smog, mens Jan Ove Ottesen & co. byr opp til en jævel av en tango. Kaizers Orchestra går til krig igjen, velutrustede og som alltid med fanden i ryggen. Orkesteret har hatt mange læremestere, men på «Maestro» spiller det ikke lenger noen rolle hvor mye de minner om Tom Waits. Kaizerne rykker frem som en østblokk-krigsmaskin flasket opp på Goebbels-propaganda hos balkanmafiaen. Når rett skal være rett er sigøynerelementene kraftig tonet ned på «Maestro», erstattet av bl.a. en spansk flamenco eller tre.

Musikken er likevel lett gjenkjennelig, for her rendyrker Kaizers lydbildet, komplett med pumpeorgel, trekkspill og blåsere. Denne gangen dreier det seg om Dieter Meyers asyl (ingen relasjon til Yello-vokalisten), pamper i underverdenen og forblåste, forskrudde og generelt dødsdømte eksistenser. Mye som vanlig altså, men «Maestro» er det første konseptalbumet fra Kaizers Orchestra. Uten at gruppen vil at man skal legge så mye i nettopp historien, for musikken er fremdeles det viktigste for vokalist og låtskriver Ottesen.

Denne gangen har gitarist Geir Zahl også pennet to sanger: den seige «Papa Har Lov» («Ditt ord er min lovsang/For deg går eg smertens kanossagang») og helveteskabareten «Auksjon» («Det er til det beste at me nå tar farvel/I det siste har du pusha ditt hell/Det er det aldri sesong for») . Det er like hardkokt som før altså, men med den lett paranoide følelsen av at det foregår noe rett under overflaten, en historie som aldri blir helt klar. «Maestro» gir fansen mer av det samme, men på en litt ny måte. Og det er nærmest umulig å trå feil når man har låter som den episke «Dieter Meyers Inst.» under beltet. Det er sanger om galskap, død og lidenskap, som til alt overmål låter grisefett både live og på plate.

ANMELDT AV WALTER N. WEHUS