Hardt oppgjør med bergenspolitiet

Uten Ola Thune ville Bergen vært et enda mer lovløst sted. Sier Ola Thune.

HVIT RIDDER: «Byen vest for loven» er et forsøk på å dokumentere at inkompetanse og inhabilitet har preget bergenspolitiet i over en generasjon, og at Ola Thune hele tiden har vært den kompetente og hvite ridder som har ridd inn fra Flesland når det har blitt for ille, skriver Sven Egil Omdal i sin anmeldelse av boken. Erlend Aas, Scanpix

Sven Egil Omdal
3 av 6

Det står ille til overalt i norsk politi og påtalemyndighet. Men aller verst er det i Bergen. Det har vi Ola Thunes ord for, og skal vi dømme fra hans nyeste bok, tar han aldri feil.

Ola Thune liker å gi sine oppdragsgivere valuta for pengene. Blir han først hyret inn som detektiv, kan man regne med at rettferdigheten skjer fyllest, selv i Bergen. Men ingen steder er motbakkene brattere enn der. Det er nok derfor Thune innleder boken med en beskrivelse av en tur opp Stoltzekleiven. Ikke overraskende legger han sine turkamerater bak seg. «Det er vanskelig å undervurdere konkurranseinstinktet mitt», som han skriver.

«Byen vest for loven» er et forsøk på å dokumentere at inkompetanse og inhabilitet har preget bergenspolitiet i over en generasjon, og at Ola Thune hele tiden har vært den kompetente og hvite ridder som har ridd inn fra Flesland når det har blitt for ille.

Han starter med politivoldsakene på 1980-tallet, og tar deretter for seg Fagereng-saken, Lindåsdrapet, Åsanedrapet og Trine Frantzens forsvinning, før han kommer til det som er bokens egentlige tema: Påtalemaktens mislykkede forsøk på å få Berge Gerdt Larsen dømt for grov økonomisk utroskap og skatteunndragelse.

Les også

Ola Thune: – Tabbene i Monika-saken er en blåkopi av feilene under etterforskningen av Trine Frantzen-saken

Boken var Gerdt Larsens ide, den er finansiert av Gerdt Larsen og den fungerer som en popularisert utgave av frifinnelsesdommen som falt i Gulating lagmannsrett 31. august i år. Til tider virker det som om Thune skriver med påholden penn. Gjennomgangen av de mange økonomiske transaksjonene mellom et utall selskaper i flere land, er tung prosa for lesere uten revisorutdannelse, og fortoner seg som noe PriceWaterhouseCooper kunne skrevet. Men til tross for konsulentspråket, er hensikten hele tiden tydelig: Her skal det dokumenteres at uskyldige mennesker blir offer for et samrøre mellom skattemyndighetene, politiet og pressen – og det skal endelig bevises at dette er den bergenske metode.

KAGGE FORLAG

Når Thune, som arbeidet for forsvarerne, også tar imot penger av tiltalte for å skrive bok om saken, gir det seg selv at teksten ikke blir preget av sterke motforestillinger. Men dette avhengighetsforholdet skaper også begrunnet mistanke om at gjennomgangen av de andre sakene bare fungerer som en ramme for bokens hovedeksempel. Ikke bare var Gerdt Larsen uskyldig, han var bare ett av en lang rekke ofre for det forkvaklede rettsvesenet i byen vest for loven.

Thune mangler ikke gode argument. I ettertid er det lett å se at ikke minst bumerang-sakene var grove overgrep mot dem som våget å avsløre politivolden. Fagerengsaken er like pinlig for Bergens Tidende som for politi og påtalemyndighet, og etterforskningen i de tre drapssakene var åpenbart ikke god nok. Som Monica-saken viste, er det grunn til å tro at bergenspolitiet plages av dype og vedvarende systemfeil.

I flere av sakene har samspillet mellom politi og presse også gjort det ekstra vanskelig for de anklagede å forsvare seg. Thune påstår blant annet at BT hadde en egen interesse i å få Fagereng dømt, og derfor «var direkte involvert» i en drittpakke om Thune. Selv om mange av disse anklagene dreier seg om forhold som ligger 20 år tilbake, bør dagens ledelse i BT definitivt studere bokens mange påstander om ensidighet i dekningen av store krimsaker. Men i motsetning til pressen, som er underlagt etiske regler som gir den angrepne rett til å komme til orde, er boken den ensidiges format.

Les også

Millionforlik setter strek for Fagereng-saken: – Det aller viktigste for meg er at jeg endelig blir trodd

Ola Thune navngir tjenestemenn, saksbehandlere, vitner og familiemedlemmer i et omfang som er høyst uvanlig. Kanskje vil han ansvarliggjøre byråkrater og politifolk langt nedover i systemet, men de har ingen mulighet til å korrigere det bildet han tegner. Hele tiden sitter han med fasiten. Han vet hva som er sant og hva som er løgn, hvem som er troverdige og hvem som ikke er det. Som allmektig forfatter kan han utelate motforestillinger og fakta som ikke passer ham, og han kan gjøre opp gammel gjeld uten å bli motsagt.

Boken er derfor også et hardt og personlig oppgjør med daværende førstestatsadvokat Walter Wangberg. Thune hevder blant annet at Wangberg har norgesrekord i antall justismord. Det er kanskje forståelig at Thune ikke har glemt Wangbergs forsøk på å trekke hans hederlighet i tvil, men det er vanskelig for en utenforstående å ta stilling til et så ensidig anklageskrift som denne boken er.

Thune har fått hjelp av forfatteren Thomas Winje Øijord. Det forklarer antakelig at store deler av boken er skrevet i et godt og effektivt språk, riktignok med en overdrevet bruk av dramatisk presens. Men vi får vite lite om kildene deres. Metodekapitlet til slutt forklarer ikke hvordan Thune kan gjengi 10-12 år gamle dialoger. Sitter han på stenografiske referat eller lydopptak?

Fra en utenforstående anmelder må det til slutt tilføyes at ensidigheten og selvskrytet til tross, så gir boken et fascinerende innblikk i den bergenske underverden som du ellers bare finner hos Gunnar Staalesen og Chris Tvedt.