Bjellas blues

På sin forrige plate reiste Stein Torleif Bjella hjem for å dø. Nå er han klar for livet.

Publisert:

GODT OG VONDT: Stein Torleif Bjellas nye plate, «Gode Liv», er tilsynelatende mer lystig enn forgjengeren «Heim for å døy». Johannessen, Gitte / NTB

– I det siste har jeg lest mye i boken «Gamle Trehus». Det er en slags bibel for oss som driver og pusser opp, sier Stein Torleif Bjella.

For tre år siden kom Stein Torleif Bjella med tredjeplaten «Heim For å Døy». Fredag 7. oktober slipper hallingdølen plate nummer fire, som har fått den noe mer oppløftende tittelen «Gode Liv». Da BT spør den prisbelønte tekstforfatteren hvor han har funnet inspirasjon denne gang, begynner han først å snakke om boken «Gamle Trehus», med den pirrende undertittelen «historikk, reparasjon, vedlikehold».

Les også

Les også: Christine Sandtorvs nye plate er for barn i alle aldre

– Jeg har jo hatt mange prosjekter her, ting som må pusses opp. Jeg har jobbet med både stall, båthus og låve. Men jeg er blitt litt mer snobbete når jeg pusser opp nå.

– Hvordan snobbete?

– Før gjorde jeg alt selv. Nå ber jeg om hjelp. Det kaller jeg snobbete, sier Bjella.

Visesangeren Stein Torleif Bjella er blitt omtalt som de «tause menns talsmann». Han som snakker på vegne av «innegubbene» som ikke åpner munnen mer enn høyst nødvendig. Mennene som helst putler på hjemme på tunet, og til nøds veksler noen ord med katten.

GJENGANGER: Stein Torleif Bjella har vært en gjenganger på konsertscener i Bergensområdet siden han slo gjennom. Her ser vi han på Periferifestivalen i 2014. Adrian B. Søgnen

– Da du snakket om boken «Gamle Trehus», tenkte jeg at du hørtes litt ut som en person i en Bjella-sang. Er du en Bjella-karakter?

– Alt kommer fra meg. Det er jeg som finner på dette, det er mine følelser. Jeg vil at sangene mine skal være personlige, men jeg vil ikke si at er private. Det er vel snarere slik at når jeg er i skrivemodus, når radaren er på, da lar jeg meg inspirere av alt mulig. Noe jeg hører på radioen, noe jeg leser eller noe jeg ser.

– Når er radaren på?

– Nå er jeg opptatt av å få ut platen min, og så skal jeg turnere, så da blir det ikke tid til mye skriving. Men da bygger inspirasjonen seg opp som en trykktank inni meg, all den opphopede inspirasjonen vil ut. Radaren er kanskje alltid på, men jeg skriver mest i perioder, sier Bjella

I mange år var Bjella omreisende dørselger. Faren døde tidlig, og Bjella måtte ta over familiens dør-business. Han reiste rundt og banket på hos folk og solgte dører. Både ytter- og innerdører (i furu). Men da han var 28 år gammel, hadde han fått nok. Han reiste til Oslo og begynte på universitetet. Og så begynte han å spille i band.

– Er du egentlig bygdemann eller bymann?

– Jeg er glad i både byen og bygden. Det viktigste er hvem jeg har rundt meg – da er det nesten det samme hvor jeg er. Men når jeg er for lenge på et sted, kjenner jeg at jeg kan bli litt urolig.

PÅ FARMEN: Før Stein Torleif Bjella satset som soloartist ga han ut to plater med bandet Tolv Volt. Her er han imidlertid avbildet med bandet Farmen, som han var med i i en periode på 90-tallet. Bjella står som nummer to fra venstre. Her ser vi i tillegg Hasse Farmen (foran), Rolf Thomas Farmen og Rune Jørgensen. Holm, Morten

– Når du er for lenge hjemme på Øvre Ål, så lengter du til byen. Og når du er i byen, så lengter du hjem?

– Ja, det er nesten litt sånn, sier Bjella.

Bjella reiste altså til Oslo for å studere, og med et lite håp om å bli rockestjerne. Han skulle i hvert fall vekk fra Ål. Litt som hovedpersonen i Bjella-låten «Øvre Ål Resort», som reiser til Oslo for å lykkes i næringslivet, vekk fra alle «bygdeharryene» og «gamlingene» i Hallingdal.

Men det var da han flyttet hjem Øvre Ål igjen at han ble stjerne. Kanskje ikke «rockestjerne» akkurat, men en «visestjerne». Han slo gjennom allerede med solodebuten «Heidersmenn» fra 2009, og for oppfølgeren «Vonde Visu» (2011) har han omtrent fått det som finnes av musikk- og tekstpriser i Norge.

– Kunne personene du skriver om kommet fra andre steder enn Hallingdal?

– Det vet jeg ikke. Folk lever strever jo litt med de samme tingene alle seder.

– Personene i tekstene dine er ofte av den tause sorten – de er gjerne innesluttede og kjærlighetssyke. Du er ikke redd for at de skal stivne og bli Bjella- eller Hallingdal-klisjeer?

– Jeg er mest opptatt av enkeltpersoner, og har blitt problemer med å se disse samlebegrepene. Selv om det er visse likhetstrekk, så synes jeg det er forskjellige typer og stemmer i låtene mine, sier Bjella.

BTs musikkanmelder, Helge Olsen, mener noe av styrken i tekstene til Bjella er at personene du møter tross alt er befriende lite melankolske og nostalgiske. De innfinner seg med situasjonen slik den er, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Til neste år kan man se noen av disse personene i kjøtt og blod på teaterscenen. Stykket «Kan nokon gripe inn», basert på Bjellas tekstunivers, settes opp på Det Norske Teatret i Oslo. Mannen bak manus og regi er Lasse Kolsrud, som også hadde regi på «Sånne som oss», DNS-stykket som var basert på John Olav Nilsen og Gjengens tekster og musikk.

– Jeg fikk aldri sett «Sånne som oss», men jeg har hørt mye positivt.

– Hvordan blir det for deg å se ditt musikalske univers utspille seg på teaterscenen?

– Det blir stort. Men jeg har lite med forestillingen å gjøre. Jeg har satt disse personene til verden, så får andre ta å gjøre det de vil med dem.

– Det har forresten kommet oss for øret at enkelte personer i Ål og rundt om i Hallingdal er redde for å bli karakterer i en Bjella-sang. Bør de være bekymret?

– Haha. Det må ingen bekymre seg for. Jeg ser ting som jeg bruker i tekstene mine, men det er mitt ansikt som er på coveret på platen. Jeg tar alt på min kappe, sier Bjella.

Publisert: