Seigmenn ruster ikke

90-tallsheltene er klare for en ny vår.

GAMLE HELTER: Seigmenn låter virkelig bra, og omtrent uten smårusk. Tett og solid. Gotisk og stemningsfullt, skriver Einar Engelstad.

Helge Skodvin (Arkiv)
  • Einar Engelstad
    Musikkanmelder i BT

Det begynner å bli en halv mannsalder siden Seigmens storhetstid på slutten av 90-tallet. Bandet har riktignok dukket opp for en og annen gjenforeningskonsert med noen års mellomrom, men for første gang siden forrige århundre har de denne gang med seg et ferskt album i bagasjen.

Likevel er det mest godt, gammelt materiale som blir presentert for et usolgt hus i Røkeriet på USF fredag kveld. For et hengivent publikum som også viser å sette pris på det de får høre fra den nye platen «Enola» som kom ut for en knapp uke siden.

Seigmen har aldri vært kjent for å spytte i glasset når det gjelder sceneproduksjon. Typisk for bandets konserter i Hulen på 90-tallet var at musikerne aldri tjente noe særlig på opptredenene sine på tross av utsolgte hus. Det meste av honoraret gikk til lys og lydproduksjon. Til gjengjeld var lyd og lys blant det mer ekstravagante publikum kunne oppleve i Hulen. På en stor scene som i Røkeriet på USF får Seigmen virkelig anledning til boltre seg.

-Er det noen her i kveld som har sett oss før? roper Alex. Et samstemmig brøl blir svaret fra salen. – Er det noen som ikke har hørt oss før? Et par spinkle røster kommer fra publikum. For det er utvilsomt bandets tilhengere fra 90-tallet som har funnet veien denne kvelden. Og som har vært ute i tide til å skaffe seg billetter.

Frontfigur og vokalist Alex Møklebust er rockestjerne med store bokstaver. Tatovert og veltrent med biceps som får Morten Harket til å virke som en pingle i forhold. Hårfargen er riktignok blitt lys blond i forhold til den svarte som han hadde før, men de svarte hanskene er selvfølgelig på plass som alltid. Han har da heller ikke glemt kunsten å posere eller å fri til sitt publikum uten at det virker plagsomt påtatt. Til tider kan han faktisk minne om gode, gamle Iggy Pop, selv om sistnevnte er en tanke mer outrert når han klemmer til for fullt.

Som ventet består settlisten av en blanding av nytt og gammelt. Til tross for at det er 18 år mellom den nye platen og det forrige studioalbumet «Radiowaves» fra 1977, låter det overraskende enhetlig. Sounden er omtrent den samme og de kryptiske tekstene er fremdeles på plass. 3-4 av sangene på det nye albumet ble riktignok også presentert under bandets to utsolgte konserter i Hulen for to og et halvt år siden.

Ikke uventet er det det gamle stoffet som vekker størst respons. Etter at konserten starter med «Hva vi elsker» fra den nye platen, er det først med 90-tallslåtene «Ohm» og «Colosseum» at salen våkner til liv. En liten avdeling med nye låter slår også bra an, men da Seigmen slår til med «Metropolis» er det virkelig storstemning. Alex overlater til salen å synge det meste, og det er tydelig at publikum ikke har glemt teksten. Det er da heller ingen tvil om at forsamlingen virkelig er med på notene denne kvelden.

Det låter virkelig bra, og omtrent uten smårusk. Tett og solid. Gotisk og stemningsfullt. Visst er det både pompøst og svulstig, men det er slik vi liker dem.

Etter enda et par av de nye låtene, avslutter Seigmen med nok en allsanglåt, «Døderlein». Men selv om bandet går av scenen, mangler det fremdeles den viktigste.

Og Seigmen kommer tilbake. Vokalist Alex har tatt av seg på overkroppen og får vist at han også har veltrente magemuskler. Til slutt kommer selvfølgelig den som alle har ventet på. Seigmens udødelige versjon av DeLillos’ «Hjernen er alene». Med Alex Møklebust som dirigent for et kor på 1200 med armene taktfast i været.

I slutten av august kommer Seigmen tilbake til Bergen. Da utendørs på Bergenhus med plass også til alle dem som ikke fikk billett til fredagens festkveld på USF.

Diskuter anmeldelsen under: