Posttraumatisk krigssyndrom

Clint Eastwoods Oscar-nominerte krigsfilm er ikke nyansert nok til å knuse helteglorien den henger over hodet på Chris Kyle.

Publisert Publisert

Oscar-kandidat: Bradley Cooper er Oscar-nominert for rollen som Chris Kyle. "American Sniper" er også nominert i fire andre kategorier, blant annet beste film. FOTO: FILMWEB Foto: FILMWEB

4 av 6 hjerter
svp://85932

Navy SEAL-soldaten Chris Kyle var treffsikker. Med beskyttelse av medsoldater som spesialoppdrag, drepte han mellom 150 og 250 mennesker i løpet av sine fire turer og drøyt 1000 dager i Irak. Det er rekord i amerikansk militærhistorie.

«American Sniper« er Clint Eastwoods Hollywood-versjon av historien om ham. Amerikansk høyreside har omfavnet filmen som et håndslag til helter og patrioter, og hyller Kyle i svulstige ordelag.

Kommentatorer har prøvd å nyansere bildet litt mer i tråd med så vel virkeligheten som det bildet Eastwood faktisk tegner. De er blitt møtt med en storm av grove trakasseringer og anklager om USA-hat.

Kyles selvbiografi, som filmen bygger på, tegner bildet av en mann som så verden i svart og hvitt, en soldat som hatet irakere og beskrev drap som «moro», noe han «elsket».

I regi av Eastwood, spilt av Bradley Cooper , får han noen flere valører. Vi ser en mann som ser på USA som verdens beste land, som erklærer sin vilje til å gjøre hva han kan for å beskytte det, og som plages ved tanken på medsoldatene han ikke greide å beskytte.

Vi ser også en mann som tar krigen med seg hjem. Som ikke makter å være til stede for barna og konen Taya (Sienna Miller). Her, i skildringen av Kyles slit for å leve et normalt forstadsliv, er filmen på sitt beste og mest relevante, gitt graden av posttraumatisk stress blant veteranene. En faktor som også ble fatal for Kyle.

Selvbiografiens drapselskende rasist ser vi mindre til. Det kan skyldes at den skikkelsen ikke passet inn i bildet Eastwood ville vise. Eller det kan skyldes at regissøren ser disse sidene ved Kyle som et resultat av overlevelsesmekanismer, og ikke ville dvele ved dem. I en scene snakker Kyle og Taya om et brev Kyles kompis og medsoldat sendte hjem like før han ble drept. Brevet stiller spørsmål rundt krigens nødvendighet. «De tankene er grunnen til at Marc døde,» sier Kyle. Replikken befester Kyles ståsted, men kan også være et hint om overlevelsesstrategienes nødvendighet.

Isolert sett, som renheklet krigsfilm, er «American Sniper» vellaget, full av nerve og driv. Den går ubehagelig tett på krigens helvete og kompleksitet — i den grad det på kan skildres realistisk på film, og viser dermed også hva som formet Kyle i felt, etter at oppdragelse, mentalitet og miljø hadde gjort sitt.

Fra et norsk kinosete kan den dermed leses som en om ikke særlig kritisk, så i hvert fall nokså presis beskrivelse av en særegen form for amerikansk mental dannelse.

Samtidig plasserer den seg trygt blant det store grosset av underholdningskrigsfilm vi har sett de siste årene. Fiendebildet er det samme, krigsruinene de samme, vi ser det samme blikket langs geværløp og gjennom sikter. Når filmen hever blikket fra kamphandlingene, er det for å se hva de gjør med Kyle. Det er prisverdig nok, men det stopper der.

Filmen har en fantastisk scene der et angrep og en tilbaketrekning nærmest viskes visuelt ut av en sandstorm. Den fungerer som en kraftfull metafor for krigens uoversiktlighet, men blir også et treffende bilde på alt filmen taper av syne. Det store bildet Kyles erfaringer og skjebne er uløselig knyttet til, undersøkes aldri. Filmen ignorerer Irak-krigen som mistak, bygget på løgn, og etterlater Kyle som den store helten - en helamerikansk beskytter som uvegerlig blir et bilde på USAs selvbilde. Av alt ubehaget filmen etterlater, er det mest ubehagelig.

svp://85932
Publisert