Far vet best

Den femte «Die Hard»-filmen åpner svært bra, men roter seg bort i en skog av banale forutsigbarheter.

Publisert:

FAMILIEGLEDE: Ingen av skuespillerne imponerer i «A Good Day To Die Hard», men filmen flyter godt på Bruce Willis' karisma. Her Willis og Jai Courtney som far og sønn McClane. Foto: FILMWEB

4 av 6 hjerter
Aksel Kielland

«A GOOD DAY TO DIE HARD» åpner med at John McClane får vite at sønnen Jack sitter mistenkt for mord i Russland. Som den handlekraftige mannen han er, setter han seg resolutt på flyet til Moskva for å redde sønnen fra det russiske rettssystemet.

Etter en snau time i Russland møter han tilfeldigvis Jack på gaten — problemet er bare at McClane junior er på flukt fra politiet i en stjålet bil med en annen ettersøkt fange på slep. Uten å nøle kaster pappa McClane seg i en lastebil, og vips så har han rotet seg inn i en mangeårig CIA-plan for å beskytte den internasjonale maktbalansen.

FRA FØRSTE SEKUND understreker regissør John Moore med all mulig tydelighet at far og sønn McClane har et anstrengt forhold, og denne betente relasjonen blir filmens røde tråd, der de to småkjeklende hopper fra den ene brutale volds- scenen til den andre.

Det er åpenbart at Moore forsøker å spille på Bruce Willis' særegne kvalitet som actionhelt - denne unike evnen til å på én og samme tid utstråle trygge familieverdier og seig, rettskaffen brutalitet - men allerede i første scene med far og sønn tipper det ugjenkallelig over i det banale.

DEN FEMTE DIE HARD-FILMEN inneholder flere strålende actionscener, men den er også en oppsiktsvekkende platt og dum film.

Muligens har den kanskje ikke så mange flere logiske brister enn actionfilmer flest, men den signaliserer med tydelig entusiasme at den ikke kunne brydd seg mindre om hvorvidt hendelsene den presenterer henger på greip eller ikke.

Dette fungerer aldeles strålende i den innledende biljaktsekvensen gjennom Moskvas gater, hvor McClane utviser en ringeakt for menneskeliv og privat og offentlig eiendom som er så absurd spektakulær at den er en fryd å bivåne.

Midtveis i filmen går manuset seg imidlertid vill i en skog av klisjeer, og når vi i tredje akt beveger oss til Tsjernobyl svøper filmen seg i en estetikk vi har sett utallige ganger før.

PLUTSELIG BEFINNER VI OSS i en verden av store, tomme betonglokaler, forræderiske monologer og grov, eksplosiv vold.

Men fordi ingen bryr seg om hva som skjer med forfalne sovjetiske bygg - fordi volden liksom hører hjemme her - reagerer man fundamentalt annerledes. Der biljakten i begynnelsen av filmen er en eneste lang parade av hensynsløse overgrep mot uskyldige privat- personer, utspiller volden i siste akt seg på en arena hvor det ikke finnes konsekvenser av betydning.

SOM PUBLIKUM VET VI med relativt stor sikkerhet hva som skal skje når en actionfilm forflytter seg til Den nedlagte fabrikken. Det skal slosses, skytes, sprenges og småvitses; planer skal avsløres, og de snille - les: amerikanerne - skal vinne.

Altså er enhver som har sett mer enn en håndfull slike filmer ikke bare klar over hvordan det hele vil ende, men også mer eller mindre hvordan det vil utspille seg.

Gjentakelsen er en sentral del av hollywoodformelen, og mye av gleden ved å se action-filmer ligger i forutsigbarheten som preger heltens triumf. Men selv om filmens grunnleggende struktur er forutsigbar, bør den på overflaten by på langt flere overraskelser enn hva John Moore har i ermet. Hadde hele «A Good Day To Die Hard» holdt samme nivå som biljakten i første akt, hadde franchisen kunnet smykke seg med nok en klassiker.

I stedet har den endt opp som en ganske underholdende actionfilm som begynner helt fabelaktig og ender helt greit.

Publisert: