- Det er fint å tenke på at så mange var glad i pappa

Marie Moe-Karlsen (22) synes det er overveldende at så mange kjente musikere stiller på konserten for hennes døde far Yngve Moe i kveld.

ALLTID NÆR: Selv om Yngve Moe ikke er mer, føler datteren Marie at han alltid er med henne. Kristine Lindebø

- Dette er et sterkt signal om at mange flere enn meg var glad i pappa. Det er fint å tenke på, sier Marie. Selv er hun bassist i Razika, bandet hennes skal også spille under konserten. Hun gleder seg:

- Det blir en veldig fin kveld, litt trist, men mest glede, musikkglede. Det skal være en festkonsert, ikke en minne-konsert. Pappa hadde sikkert likt tanken på at alle kollegene, venner og familien hadde samlet seg for å kose seg på denne måten. Og så ville han nok ha sagt noe sånt som «alt dette styret på grunn av meg?» Jeg vet at det ville ha vært veldig viktig for ham at vi fortsetter å spille musikk og ha det bra.

Alt gikk så fort

- Er du overrasket over at artister som Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg og Dance With A Stranger stiller opp?

- Jeg har kjent til det en stund. Så overrasket er jeg ikke. Men jeg er overveldet over omfanget, over at så mange stiller opp gratis. Mange vil kanskje synes at det er litt tidlig bare fem måneder etter at han døde. Jeg synes ikke det. Alt gikk så fort. Kanskje rakk ikke alle å komme i begravelsen. For mange av dem som kommer er det sikkert fint å kunne minnes pappa på denne måten i stedet.

- Hvordan har det vært å ha en far som spiller samme instrument og var en så kjent musiker?

- Veldig fint. Det har vært en sterk støtte for meg. Da vi begynte med Razika i 2007 ga han oss beskjed om å spille på Logen en mandagskveld tre måneder senere. Det var vår aller første spillejobb, i november 2007. Han var en fin pådriver, men holdt seg sam-tidig i bakgrunnen. Han ga meg alltid rom. Han var en kjempefin pappa.

Pappa tyvlyttet

- Mange fedre pusher gjerne på sine barn?

- Pappa var ikke slik. Jeg ville da heller ikke ha så mye hjelp, men naturligvis spurte jeg ham om mye. Og jeg vet at han var veldig interessert i det jeg holdt på med. Han sto utenfor døren min og tyvlyttet når jeg øvde på bassen. Og jeg vet at han var stolt og fornøyd med meg. Når vi var ute sammen, passet han alltid på å nevne at jeg spilte bass i Razika. Det var litt flaut.

- Musikere er mye borte. Hvordan har det vært?

- Pappa var alltid veldig inkluderende. Han tok familien med på turer og lydprøver. Som eldste jente fikk jeg være ekstra mye med, særlig etter at min mor ble gravid med lillesøster. Det har vært veldig gøy, og naturligvis har jeg lært mye som er nyttig for meg selv som musiker. Mange musikere mister kontakten med familien sin og med hjemmet. Pappa var aldri slik, selv om han var på mange reiser. Han var en svært til— stedeværende far. Han tok oss alle med inn i sitt liv.

- Er det på grunn av ham at du spiller bass?

- Vi i Razika skulle fordele instrumenter da vi startet. Jeg tenkte egentlig på trommer. Det var ganske tilfeldig at det ble bass i stedet. Det føltes i hvert fall slik da. Men kanskje det ikke var det, likevel?

Er med fortsatt

- Er han fortsatt en til stede for deg som musiker?

- Mye er som før. For meg var det viktig å begynne å gjøre noe normalt etter det forferdelige som skjedde. Noe av det første jeg gjorde var en spillejobb med Razika. Fordi jeg vet at han var stolt av at jeg var musiker, føltes det helt riktig at en spillejobb var ett av mine første steg ut av den store sorgen. Pappa er fysisk borte, men han er med meg likevel. Jeg vet intuitivt alltid hva han ville ha ment om ting. Jeg føler at han er nær, selv om han ikke er i rommet.

- Hvordan opplevde du det som skjedde med ham?

- Vi var på spillejobb i London da jeg fikk beskjeden. Jeg reiste rett hjem, hentet lillesøsteren min og reiste ned til Tenerife. Pappa lå i koma, og vi fikk vite lite av legene de ti dagene der. Så kom vi hjem. På Haukeland fikk vi de beskjedene vi fryktet.

Absurd

- Så dere hadde ingen kontakt med ham etter ulykken?

- Jeg hadde en følelse av at han registrerte at vi var der og kunne høre oss, selv om legene sa at han ikke merket noe. Vi snakket med ham og spilte musikk for ham hele tiden. Hva han fikk med seg vet vi jo ikke. For meg er det fortsatt ubegripelig og absurd at han ikke er her mer. Det hender fortsatt at det plutselig kommer over meg, den store tristheten over at han faktisk er vekke. Jeg må bare komme meg gjennom det. Det går ikke an å bare legge seg ned og grine hele tiden. Det er viktig å være konstruktiv også. Begge deler må til. Jeg vet at han ville ha rådet meg til det.