- Den beste følelsen er å komme seg helskinnet hjem. Det er da man kan nyte å ha malt noe ulovlig.

I ti år har bergenseren skjult seg bak en hettegenser og et pseudonym. Og solgt kunst for rundt 20 millioner kroner.

GJENSYN: Utstillingen byr på gjensyn med en del gamle Dolk-klassikere fra Bergens gater. Paul S. Amundsen

Paal Kvamme

Galleri S.E. melder om publikumsrekord for åpningshelgen av «Wildlife».

Der vanlige åpninger trekker rundt 100 mennesker, fant over 800 veien til Dolks første utstilling i hjembyen.

— NOEN IDEER passer bedre som skulpturer enn som en enkel sjablong. Utstillingen får en helhet og en overraskelseseffekt ved å ikke bare bestå av lerreter, forteller Dolk.

Da «Wildlife» åpnet dørene fredag kveld, hadde den anonyme kunstnerens første egne utstilling i hjembyen stått fiks ferdig, bak tildekkede vinduer på Galleri S.E., i en hel måned.

— Jeg har lenge ønsket å ha en utstilling i Bergen, men det passet ikke før nå. Det er jo artig å vise arbeidene mine til folk som liker greiene. Og de er det heldigvis et par av i Bergen, sier Dolk.

Makan til understatement skal en lete lenge etter.

- «WILDLIFE«» ER KANSKJE den største suksessen noen utstilling i Bergen har hatt noensinne, sier Kenneth G. Wiksdahl, kurator hos Galleri S.E.

Han forteller at galleriet i løpet av sine 18 år aldri har opplevd en slik suksess, både når det gjelder forhåndssalg, medieoppmerksomhet og interesse fra inn- og utland.

— Det er kun to malerier igjen i utstillingen, og fortsatt stor pågang fra samlere som vil kjøpe. Det er kommet en samler fra Japan i anledning åpningen, sier Wiksdahl.

PAUL S. AMUNDSEN

— Før utstillingen er åpnet er det solgt rundt 60 arbeider til en samlet verdi på nesten fem millioner kroner, sier Wiksdahl. Som for sikkerhets skyld leide inn dørvakt til åpningen. IKKE SIDEN ERIK ROTHEIM fra Oslo oppfant sprayboksen på 1920-tallet, har en nordmann sprayet sitt preg på verden så ettertrykkelig som Dolk. Bildene hans selges verden rundt, ideene hans sitter fargerikt fast på vegger i Japan, USA og Europa og, ifølge Martyn Reed, sjef for gatekunstfestivalen Nuart i Stavanger, er bergenseren blant de ti mest anerkjente gatekunstnerne i verden.

— Dolk er et av de mest spennende navnene i norsk samtidskunst. Jeg ser ham som vår tids Pushwagner, sier Reed.

TING HAR BALLET PÅ SEG siden Dolk i svært ung alder ble fascinert av et sort/hvitt-foto på veggen hjemme hos foreldrene.

PUPPY LOVE: Installasjonen i forgrunnen er en 3D-versjon av et gammelt Dolk-motiv. PAUL S. AMUNDSEN

I dag er det to-tre årlige grafikkslipp, offentlige utsmykninger og store gallerier som gjelder, og det er en årrekke siden gatekunstneren sist satte sitt underfundige særpreg på Bergens skittengrå betongvegger. Hvorfor?

— Fordi Bergen er en veldig liten by, og jeg bor her. Men hver dag ser jeg vegger jeg har lyst å male. Kanskje om noen år, sier han.

— Hvordan opplever du å sette opp et nytt verk ute i felten? Herlig? Spennende? Et adrenalinrush uten sidestykke? Eller er du mest nervøs for å bli fersket?

— En miks av det du nevner. Det er mange følelser i sving, men den beste følelsen er å komme seg helskinnet hjem. Det er da man kan nyte å ha malt noe ulovlig.

For det er ikke bare som billedkunstner Dolk har talent. Han er også fantastisk flink til å holde seg skjult.

Å GJEMME SEG for en hel verden er neppe noen enkel oppgave. Akkurat hvor mye innsats Dolk legger ned i å unngå offentlighetens rader, vil han ikke snakke om.

— Men er det slik at du en gang ville være anonym for å ikke bli hukket av politiet, og i dag vil du være anonym for at det er gull verdt for merkevaren Dolk?

— Nei, det er kun gull verd for meg som person. Jeg vil ikke gå rundt og bli gjenkjent på gaten.

— Har du en fast bløff hvis du møter nye folk som gjerne vil smalltalke?

— Jeg pakker inn det jeg jobber med i en miks av hvite løgner. No big deal.

— Satt på spissen, er planen din å gå i graven uten at verden får vite hvem Dolk er?

— Ja. Jeg kommer aldri til å bekrefte min identitet.

«WILDLIFE» består av solid bunke papirarbeider og rundt 20 originalverk, altså lerreter sprayet ved hjelp av sjablonger.

Bergens vandrende sprayboksmysterium har utvidet horisonten. Flere av bildene er såkalte cutouts – der motivene er skåret rett ut av lerretet. I tillegg handler det om oljemaling – og om installasjoner. Blant annet en utstoppet moskus, som triumferende troner over to knuste spillautomater, med kronestykker sprutende ut over gulvet.

I anledning jubileet har Dolk børstet støv av hine hårde dagers klassikere, deriblant «Car Crush» og «Weed Killer».

— Cutout-serien og trykkene er laget med sjablonger fra 2005, som er blitt brukt hundrevis av ganger rundtom i Europa, forteller Dolk.

— «Wildlife» produserte jeg på tre måneder, noe som i ettertid virker ganske drøyt. Men jeg er happy med resultatet, sier han.

Et annet markant innslag på utstillingen er tre gigantiske «Chief»-bilder, som viser samme motiv i ulike stadier. Det ene røft og tilsynelatende halvferdig, med det vi kan anta er merker etter sjablongteip. Det andre ferdig og fargelagt, og det tredje i en såkalt «Toy»-versjon, der kunstneren oppå det ferdige bildet har lekt seg med spraybokser i alle regnbuens kulører.

Hvilket som er å foretrekke? Alle og ingen, skal man tro en privatmann fra Bergen. Han klarte ikke å bestemme seg, og kjøpte alle tre.

- PRØVER DU nå å komme deg over i kunstens premier league?

— Jeg prøver bare å bli bedre for hver utstilling. Det er det som driver meg, sier noenogtredveåringen, som håper folk ikke nødvendigvis tenker gatekunst når de ser utstillingen.

— Synes du at du har fått anerkjennelsen du fortjener, fra det etablerte kunstmiljøet?

— Absolutt! Det er mange gallerier i inn- og utland som er interessert, det har vært mye interesse de siste fire-fem årene. Det er jeg selvfølgelig fornøyd med. Utlandet er viktig, og jeg kommer til å fokusere mer på å reise neste år, bl.a. til Los Angeles og tilbake til Tokyo.

Men først, en snartur til en annen storby.

MELBOURNE, 2003. En viss bergenser har dratt til Australias nest største by for å studere grafisk kommunikasjon, og fått teften for klirrende spraybokser og streetart.

Den første piecen han gjorde er visket vekk, i hvert fall fra hukommelsen.

— Jeg husker bedre mission nummer to. Meg og en kompis hadde drukket noen øl og skulle på by´n, og jeg tok med en sprayboks og en liten sjablong jeg hadde laget samme dag, forteller Dolk.

— Vi fant en vegg som så okay ut, sliten og med mye tagging på. Kompisen ristet på boksen før vi skulle spraye, og jeg sa at han ikke måtte gjøre det fordi folk ville høre oss, sier han.

Dolk sprayet den samme sjablongen to ganger ved siden av hverandre, og var i gang med nummer tre da en kar inne i bygningen begynte å rope.

— Før vi fikk summet oss sto han foran oss og gliste. Han pekte på veggen, og spurte om det var jeg som hadde malt. Så forklarte han at han drev en nattklubb i bygningen, og at han ville ha streetart inne i lokalet. Vi ble invitert med inn og festet til morgenen, forteller Dolk.

Som dagen etter, for aller første gang, fikk betalt for å male.

— Motivet var en hund som hadde sex med en Star Wars-karakter – et av mine aller første motiver. Slike rare situasjoner er uforglemmelige, og det er et av mine beste minner fra Melbourne, forteller han.

Bildet fikk navnet «Puppy Love». Ti år senere er en skulpturutgave av bildet på plass i Galleri S.E.

- MED PRISER PÅ 170.000-200.000 kroner for et lerret er det nok mange som lurer på om du er blitt både grisk og høy på pæren?

— Prisene blir bestemt av etterspørselen og markedet. Jeg synes dette er greie priser for originaler, og er fornøyd med å ligge i denne prisklassen en god stund fremover, sier han.

— Er det ikke en viss fare for at dine trofaste disipler nå ikke har råd til å kjøpe verkene dine, og rett og slett blir irritert på deg?

— Det kan ikke jeg tenke på. Folk klaget på prisen da jeg solgte lerreter for 3000 kroner stykket i 2005. Trykkene på handmadeposters.com har så lav priser at alle kan eie et signert, nummerert verk.

— Det er ingen hemmelighet at millionene hagler inn. Er pengene viktig for deg?

— Når man jobber som kunstner så kan ting gå opp og ned, og man har til tider ingen fast inntekt. Derfor er det bra at det kommer inn en god slump av og til, som man deretter investerer i seg selv – i form av nye skulpturer, reiser, studio osv.

AT DOLK TREFFER , er det ingen tvil om. Minutter etter at nye trykk er lagt ut for salg, selges de videre på eBay og finn.no – til dobbel pris.

— Er du lei av at mange av kundene dine er spekulanter, ikke kunstelskere? Eller er det greit, siden det skaper en hype rundt ditt alter ego?

— Jeg er blitt vant til det, og har forstått at det er en del av gamet for mange. Om jeg liker det, er en annen sak.

— Hva tenker du om at kunsten din, som i utgangspunktet har tilhørt en subkultur, nå havner over stuebordet til 40- og 50-åringene?

— Jeg synes det er interessant at jeg når folk i alle aldre. Det er jeg stolt over. At folk i alle aldre kan kjenne seg igjen i mine bilder, ser jeg som en styrke i mitt arbeid.

ETT AV BILDENE fra utstillingen, 115x140 cm store «Praying Girl», er snart på vei til sitt nye hjem i Shanghai. Ekteparet Don Yap og Marion Rosset samler på gatekunst, og forlater Bergen med en noe mer kostbar suvenir enn plasttrollene fra Fløyen.

— Vi hadde ærlig talt ikke hørt om Dolk før vi kom til Bergen, sier Yap.

— Men så fikk min kone øye på en Dolk på en bygning, og i en rammebutikk ved Fløibanen så vi flere interessante trykk av samme mann. Nå er vi fans, sier den unge fotografen, som betalte 150.000 kroner for kunstverket.

— Hva er det dere liker med Dolk?

— Han er herlig respektløs, og har bra humor. Blandingen av popkultur, religion, seksuell, politisk eller sosial anspenthet får meg til å stoppe opp og tenke. Han snakker til vår generasjon, sier Yap.

NÅ ER DET IKKE bare Yap-generasjonen som vet å sette pris på den anonyme kunstneren.

— Jeg har alltid likt tagging, og Dolk er skikkelig god, sier en 72 år gammel kvinne etter å ha sikret seg en annen «Wildlife»-original.

— Jeg hadde egentlig ikke tenkt på å kjøpe noe i sjangeren, men så fikk jeg boken «Street Art Norway», og der var jo Dolk. Det han og Pøbel har gjort oppe i Lofoten er jo fantastisk, sier kvinnen. Som understreker at hun også er stor fan av Pøbel og DotDotDot.

72-åringen har i noen tiår samlet på samtidskunst og skulpturer, men dette innkjøpet er hennes første gatekunst.

— Hvis vi fremdeles kan kalle Dolk gatekunst, da. Nå er han jo i en helt annen klasse, med kjempehøye priser. Han vet å ta seg betalt, sier bergenserinnen.

JO DA, Dolk er en seddelpresse av de sjeldne. BT har summert inntektene av all kunst Dolk har omsatt gjennom Handmade Posters, som siden oppstarten i 2007 har solgt de aller fleste av trykkene hans. Med i regnestykket er også trykk solgt gjennom en distributør i Japan. Salgene er gjort i pund, men er regnet om til kroner basert på en snittkurs fra årene 2007–2013.

Fra disse distributørene er det solgt trykk for ca. 12,9 millioner kroner. Summen er ikke inkludert norsk merverdiavgift, siden BT ikke kjenner til hvor mange av verkene som er solgt til utlandet. Heller ikke kunstavgiften til staten er inkludert i tallene, selv om også utlendinger må betale denne.

I tillegg kommer salget av ni originaler på Dolks første separatutstilling, i OSL Contemporary i 2011, der to bilder var priset til 115.000 og de resterende til 95.000 kroner.

Så langt er vi oppe i 13,8 millioner. Legg til «Wildlife»-salget på «nær» fem millioner kroner, og vi havner på 18,9 millioner.

Men det stopper ikke der. I regnestykket er salg fra andre utstillinger, som Brooklynite Gallery i New York i 2010, ikke tatt med, ei heller spesialtrykk laget for f.eks. Reed Project Gallery i Stavanger. Det er heller ikke tatt med salg av originaler fra andre kilder enn utstillingene i Norge, ei heller inntekter fra mer eller mindre offentlige utsmykninger, f.eks. Fysak-bygget på Slettebakken eller bildene Dolk nylig laget på USF Verftet. Det er altså grunn til å tro at det reelle tallet er høyere.

Nå må det understrekes at Dolk ikke sitter igjen med alle inntektene. Gallerier og andre formidlere tar en solid del av kaken – 40 prosent er vanlig.

Et annet interessant aspekt ved Dolk er verdiene han skaper for andre. Noen av verkene hans har hatt en forbløffende verdiøkning – det beste eksempelet er kanskje «Teddy Riot», som kostet 175 pund for tre år siden. I dag selges trykket for minst 25.000 kroner, noe som betyr at opplaget på 200 eksemplarer i dag er verdt fem millioner kroner.

HENVENDELSENE fosser inn, med spørsmål om dekorering av alt fra gutterom til oljeplattformer.

— Jeg tar som regel kun ett eller to utsmykningsoppdrag i året, og da velger jeg de mest interessante – og de som er lettest å gjøre i hemmelighet.

— Du bruker mye tid på å besvare e-poster?

— Det tar dessverre en god del tid, men det er ikke så enkelt å få en assistent når man skal jobbe anonymt.

Ifølge galleriet er de fleste «Wildlife»-verkene kjøpt av private her i Bergen.

— Bryr du deg om hvor og hos hvem bildene havner?

— Jeg er veldig opptatt av hvor mine originaler havner. Det vil si de unike verkene, som bare er i ett eksemplar. Det er viktig å vite at de havnet i gode samlinger som ikke kjøper bare for investeringens del.

— Kunne du tenkt deg en Dolk på stueveggen?

— Jeg er omringet av Dolk-lerreter i studio, så der må jeg si nei. Må ha litt time off fra mitt eget arbeid!

— Og sist, men ikke minst: hvor får man egentlig tak i en utstoppet moskus?

— Da drar du til Dovre og venter til en moskus forviller seg ned mot befolkningen. Enkelt!

NYBAKTE FANS: Verken Marion Rosset eller ektemannen Don Yap hadde hørt om Dolk før de kom på ferie til Bergen. Likevel kjøpte de bildet ”Praying Girl” for 150.000 kroner. Bildet er på vei hjem til parets kunstsamling i Shanghai.

NY VRI: På dette bildet bretter Jesus ut skjorten som Supermann, og avslører et korsformet rammeverk bak lerretet. Paul S. Amundsen

INSTALLASJON: En utstoppet moskus, som triumferende troner over to knuste spillautomater, er en del av utstillingen. Rundt ligger kronestykkene spredt Paul S. Amundsen