Frykter gapestokk-kultur etter #metoo-avsløringene

Konsekvensene av #metoo-kampanjen er veldig ulike i Norge og Sverige. At svenskene går lengre, er ikke noe vi bør kopiere, mener tidligere BT-redaktør Hilde Sandvik.

Tusenvis av mennesker demonstrerte flere steder i Sverige denne helgen etter at flere historier om seksuelle overgrep kommer frem. Her taler den svenske likestillingsministeren Åsa Regnér (S) i Stockholm. Claudio Bresciani/TT / TT NYHETSBYRÅN

I kjøIvannet til avsløringene rundt Harvey Weinstein og seksuelle overgrep i Hollywood, har historier om trakassering og overgrep fått konsekvenser også i Skandinavia, skriver Aftenposten.

Mange deler erfaringer og støtte under emneknaggen #metoo, også i Norge og Sverige.

I Norge stanser det med anonyme historier. I Sverige navngis menn én etter én. De politianmeldes, mister jobben eller går ut i permisjon.

– Dette er borgervern, og det oppstår når man føler at systemet ikke fungerer, sier Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger i Broen.xyz, en nordisk mediekanal.

Hun ser ikke på de direkte konsekvensene av #metoo-kampanjen i Sverige som noe utelukkende positivt.

– Jeg mener at det er fint at vi ikke har havnet i den svenske «fellen» der det ene skjelettet etter det andre ramler ut av skapet. Selv om de kanskje fortjener det, sier Sandvik, som frykter en gapestokk-kultur som ikke reguleres av presseetikken de tradisjonelle mediene må følge.

Hilde Sandvik tror ikke at en gapestokk-kultur er veien å gå etter #metoo-kampanjen. Privat

Ser ikke verdien av en offentlig gapestokk

I Sverige står feminismen sterkere enn i Norge. Der kaller omtrent halvparten av befolkningen seg feminister, ifølge en undersøkelse fra 2014 utført av Sifo, den svenske varianten av TNS Gallup, på oppdrag fra Sveriges Radio.

Det fører til at debatten blir hardere og mer polarisert, tror Sandvik.

– Debatten om feminisme har vært heftigere, og det har vært en sterkere tradisjon for å henge ut folk i offentligheten, sier Sandvik.

Det har sine konsekvenser, mener hun, og hun ser ikke verdien av en offentlig gapestokk.

– Du får sladder, men lite systemkritikk. Folk kan godte seg med den ene historien etter den andre, men det har lite overføringsverdi, sier Sandvik.

Ingen tradisjon for å navngi

FORFATTER OG JOURNALIST: Sigrid Sollund skriver om hersketeknikker og hvordan de brukes mot kvinner i den ferske boken «Hersketeknikker: Nyttige og nådeløse». Ole Kaland

I den ferske boken Hersketeknikker: Nyttige og nådeløse trekker NRK-journalist Sigrid Sollund frem et eksempel med NRK-kollegene Magnus Takvam og Lilla Sølhusvik.

Da en ikke navngitt stortingsrepresentant foreslo at Sølhusvik skulle sitte på fanget hans under et radiointervju, ble han irettesatt umiddelbart av Takvam.

– Historier kan oppleves forskjellig, og skal du navngi må du være veldig sikker på at det har skjedd akkurat slik du skriver det. Det kan man ikke alltid vite. I dette tilfellet ga det ikke noe ekstra å navngi. Historien er 20 år gammel, sier Sollund om hvorfor stortingsrepresentanten ikke navngis i boken.

Men det kunne vært annerledes om det var en stortingsrepresentant som satt i en maktposisjon i dag.

– Om noen misbruker en maktposisjon, må det stoppes. Da holder det ikke å hviske om det. Men om poenget er å påvirke holdninger, kan også anonyme historier ha en effekt, sier Sollund.

Hvorfor flere navn er kommet frem i Sverige, vil ikke Sollund spekulere i. Men hun har noen tanker om hvorfor det ikke har skjedd i Norge.

– Vi er et mindre samfunn med tettere bånd. Står du frem, risikerer du å bli forbundet med den episoden for alltid, sier Sollund.

Et språk for å snakke om gråsoner

For at vi skal få ekte resultater, hjelper det ikke med enkelthistorier, mener Hilde Sandvik. Hun tror på å snakke om saken på fornuftig vis, ikke på å henge ut enkeltpersoner.

– Jeg skulle ønske at de som nå står frem heller hadde gått til en arbeidsgiver for lenge siden og blitt tatt på alvor. Jeg håper på konsekvenser uten at det blir en sak i sosiale medier, sier Sandvik.

Istedenfor å se mektige menn bli avslørt som overgripere, vil Sandvik snakke mer om gråsonene som kan dukke opp i arbeidslivet.

– Sex og kropp er ingen gyldig transaksjon i et arbeidsforhold. Vi trenger et språk for å kunne snakke om gråsonene, slik at det ikke blir avhengig av enkeltes skamfølelse, sier Sandvik.