Oslo tar livet av Museums-Norge

Når regjeringen neste år gjør et nasjonalt løft for museene, er det i realiteten en massiv subsidiering av hovedstaden. 94 prosent av bevilgningen går til Oslo.

Det meste som foregår i Oslo har en tendens til å bli sett på som noe av nasjonal betydning.

Bergen er Norges nummer to-by, og vi må akseptere at de største institusjonene og de største bevilgningene går til hovedstaden, men det får være grenser.

Regjeringen har foreslått en reell økning for museumssektoren på 192 millioner kroner neste år. Av disse går 180 millioner til Oslo.

Ti av landets øvrige museer får småpenger. Det er 63 museer som mottar støtte over statsbudsjettet, men i realiteten er det kun Oslo-museer som mottar en økning i driftsmidler.

Småbeløp på noen hundretusener gir verken løft eller handlingsrom.

Kode kunstmuseer og komponisthjem forvalter syv historiske museumsbygg, arven og hjemmene etter Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ole Bull.

Vi har over tusen verk av J.C. Dahl, en av verdens største samlinger av Munch og har laget verdens lengste konsert, i samarbeid med NRK og Harmonien, sett av langt over en halv million mennesker i og utenfor Norge.

Vi samarbeider med museer i London, Paris, Stockholm og København. Nasjonalmuseet får over en halv milliard kroner i statlig støtte for 2019. Kode, landets nest største kunstmuseum, får 26 millioner kroner.

Kode er i samlet areal nesten like stort som det nye Nasjonalmuseet. Og vi har Norges nest største kunstsamling. Vi forvalter hjemmene til Norges fremste komponister. Vi er sågar et lite rederi, som frakter tilreisende til Ole Bulls fantastiske hjem i Os.

Vi bevarer, forvalter og formidler hele Norges historie og kulturarv, hver dag, hele året for fem prosent av bevilgningene Nasjonalmuseet får. Fem prosent!

Bergensere har rykte på seg for sterke meninger og friskt gemytt. Men at vi i Bergen finner oss i denne skjevfordelingen, er egentlig utrolig. Det kan delvis forklares med at Bergen kommune kompenserer med å bruke over dobbelt så mye som staten på Kode hvert år.

Oslo kommune bruker ikke en krone på Nasjonalmuseet. Bergen gjør dette fordi de vet at kulturarven vi forvalter er av nasjonal betydning. Det burde også nasjonens bevilgende myndigheter forstå, i stedet betaler Bergen for statens ansvarsfraskrivelse.

I tillegg til å bli forfordelt gjennom bevilgningene, påfører også staten museene utenfor Oslo kostnader som hovedstadsmuseene slipper.

Hvis et bilde av Munch stilles ut på Nasjonalmuseet i Oslo, dekker staten forsikringen av kunsten. Hvis det samme bildet stilles ut på Kode i Bergen må forsikringen dekkes av bergenserne.

En helt uforståelig praksis, som koster norske museer hundretusenvis kroner helt bortkastet. Det burde være en selvfølge at staten er selvassurandør i Bergen, når de er det i Oslo.

Munch er like mye en nasjonalskatt om bildene hans vises i Bergen som i Oslo.

Gjennom store statlige byggeprosjekter i hovedstaden kommer Norges rikdom til syne. Vi har en flott nasjonal Opera og vi får et nytt Nasjonalmuseum.

Norge og Oslo ønsker å være i det gode selskap av europeiske hovedsteder som tiltrekker seg kulturturister. Det er vel og bra.

Men verken Norges rikdom eller kulturarv som vi viser frem, ble skapt i Oslo. Den forvaltes heller ikke i Oslo.

Svært mange av de tre millioner turistene som besøker Bergen hvert år opplever Munch, Grieg, Astrup og Dahl på Kode og en rekke andre norske museer. Imens forsøker vi så godt vi kan å få endene til å møtes.

Det er ikke bare i museumssektoren denne sentraliserende logikken gjør seg gjeldende. Når det bygges tog i Oslo, er det et nasjonalt ansvar, mens bybanen i Bergen er lokal.

Opprustingen av utenlandsterminalen på Flesland er utsatt på ubestemt tid fordi det var overskridelser på utvidelsen av den nasjonale flyplassen på Gardermoen.

Slik kunne jeg fortsatt, med eksempler på hvordan den sentraliserte politiske og byråkratiske makten i Oslo alltid er til de andre store byene i Norge sin ulempe. Da er det distriktspolitikk.

Bergen er da ikke et distrikt, men Norges nest største by.

Siden så mye oljepenger allerede er brukt på hovedstadens kulturinstitusjoner, skal jeg komme med et forslag som er såkalt provenynøytralt og ikke trenger å koste staten én krone ekstra.

I dag betaler staten Nasjonalmuseet for å drifte de gamle Riksutstillingene. Det er et avleggs utslag av hovedstadsformynderi som vi ikke trenger.

Norske museer er mer enn kapable til å ta ansvar for sine nærområder, uten at staten trenger å reise på turné for at resten av landet skal få oppleve kunst.

Regjeringen har her en mulighet på enkelt vis til både å løfte museene utenfor Oslo og gi et tilbud som svarer bedre på lokale ønsker og behov.

Når vi i tillegg vet at antallet som ser Nasjonalmuseets vandreutstillinger har falt fra 220.000 i 2004 til knappe 60.000 i 2017, så er det en klar indikasjon på at man må kunne tenke nytt om dette og omdisponere midlene.

For at Norge skal kunne kalle seg en kulturnasjon, må staten være villig til å prioritere viktige institusjoner utenfor Oslo.

Slik det er nå, faller ansvaret for å drifte en av landets mest aktive, største og viktige institusjoner på Bergen kommune alene.

Tiden er overmoden for et reelt løft der største delen av publikum er: utenfor Oslo.