- Poesi du vil tatovere i minnet

Pedro Carmona-Alvarez skriver suverent om pubertetens ømmeste punkter.

Publisert:

GJENNOMARBEIDET: "Dette er en roman som tåler og fortjener å leses flere ganger, fordi språket er så gjennomarbeidet og byr på poetiske linjer du vil tatovere fast i minnet ditt", skriver Silje M. S. Norevik om "Bergen Ungdomsteater". Foto: Odin Drønen

5 av 6 hjerter
Silje M. S. Norevik

«Ungdomstiden venter som et lite monster under sengen», står det et sted i Pedro Carmona-Alvarez´nye roman «Bergen Ungdomsteater». Det lyder som en fin oppsummering av puberteten hvor kroppen forandrer seg i utakt med hodet, hvor mange sliter med å finne sin identitet og hvor en kan føle seg både ekstremt usikker og uovervinnelig på samme tid. Slik synes det i alle fall å være for de tre hovedpersonene Marita, Andreas og Johannes som portretteres i denne boken. Romanen er en selvstendig oppfølger fra «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» fra 2012. Han mottok P2 -lytternes romanpris for den første boken om Marita som har mistet begge søstrene sine, og vokser opp i en ødelagt familie.

Les også

Pedro Carmona-Alvarez: – 80-tallets ungdommer brukte politikken for å kunne kline

I roman nummer to blir en mann som kalles «Bergenseren» trekkplasteret som drar henne og moren til Bergen, hvor handlingen skal utspille seg. Her blir hun, tilflytteren, kjent med Johannes og Andreas, og sammen oppsøker de politiske ungdomsleire, utforske seksualitet, rus, og alt som hører ungdommen til. Dessuten starter Johannes Bergen Ungdomsteater, som får en vesentlig rolle i romanen. I det hele tatt er film og teater-referansene mange i denne romanen, men aldri på en påklistret måte, de er snarere med på å utvide vår forståelse av karakterene og kulturen de preges av.

Tidskoloritten er 1980-tallets Bergen og den såkalte «Generasjon X». En patriot vil ha stor glede av å lese romanen fordi forfatteren beskriver bygeografien vakkert, og byr på selvironiske erkjennelser som denne: «Bergenserne liker ikke å bo andre steder enn i Bergen». Samtidig er den store styrken med romanen nettopp tidløsheten i beskrivelsen av karakterene. Du trenger ikke å ha vært femten år på åttitallet for å kjenne deg igjen i den intense livsfølelsen, de vanskelige valgene og håpløsheten en kan føle når en er i ferd med å finne sin identitet.

Mer enn å være plotdrevet, består romanen av mange tablåer. Slik gir tittelen «Bergen Ungdomsteater» også mening på formplanet. Ungdomstiden har noe teatralt over seg ved at man utforsker ulike roller, men forfatteren ligger tett opp til dramaet også i den beskrivende stilen hvor rekvisitter og scenografi beskrives utførlig. De nære observasjonene er veldig, veldig gode, og viser hvordan språket er bearbeidet også på et mikroplan: «Søstrene med røde øyne, som om de nettopp hadde våknet av vindblaffene over Vågen, av det svaiende gresset som kiler dem på armene i Nordnesparken, av en grein som knekker og lander ved siden av foten til Vera, ved en lakksko som er slitt og matt ytterst på tuppen.»
Dette er ikke en roman man løper til om man ønsker kronologisk handlingsforløp og tettpakket action, men en bok for de språkbevisste fordi hvert kapittel har klare poetiske kvaliteter.

Forfatteren skriver visuelt og sanselig og på den måten blir leseren effektivt dratt inn i scenene: «Vinter og regn, våte boots og våte loppemarkedsfrakker som lukter bikkje». Ved å bore dypt og nærgående i språket, får Carmona-Alvarez frem den dobbeltheten som ligger i ungdomstiden. Aldri er man mer sårbar og åpen for verden, her er det en tynn lykke og en ulykke som pipler frem mellom linjene. Forfatteren skriver innsiktsfullt enten han skildrer en fødsel som ender dårlig, politisk oppvåkning eller det første hemmelige samleiet på en ferie i Italia. Romanen er på sitt beste i disse scenene. Skildringen av USA og de to døde søstrene til Marita kan tidvis oppleves i overkant tett på klisjeene, men uten at det svekker helhetsinntrykket.
Dette er en roman som tåler og fortjener å leses flere ganger, fordi språket er så gjennomarbeidet og byr på poetiske linjer du vil tatovere fast i minnet ditt. Carmona-Alvarez får til å kombinere språkdiamanter med fortellingens driv. Og hvem kan ikke kjenne seg igjen i slike poetiske erkjennelser: «Å begynne på videregående var som å komme opp til vannoverflaten etter å ha holdt pusten i et århundre.»

Publisert: