Mandag fortalte Nils Malmros i et intervju med BT om hvordan han kom hjem og fikk vite at hans kone hadde drept deres ni måneder gamle datter med kniv.

Først 30 år senere greide regissøren — kjent for sine selvbiografiske filmer - å lage film av tragedien. Mye fordi hans kone insisterte på at han skulle gjøre det.

sorg og glede_2.jpg

På sett og vis er dette motsatsen til Thomas Vinterbergs «Jakten». Der den handler om omgivelser som går av skaftet ved mistanken om at det er begått en forbrytelse mot et barn, viser «Sorg og glede» et lokalsamfunn som støtter opp om en «forbryter» de forstår er syk. Støtten blir avgjørende for hennes vei videre.Denne humanismen, være seg i retts— og behandlingsapparatet eller nærsamfunnet, en er av filmens styrker.

Dessuten gir den innsikt i et sykdomsbilde, uten å skygge unna selvransakelsen. Filmen er ærlig i sin granskning av samspillet mellom Sigrid og Johannes - som de heter i filmen - påvirket som det er av ulik klassebakgrunn og psyke, kjønnsforskjeller og manglende kunnskap om sykdomsbildet.

Malmros greier også behandle det vanskelige stoffet med en viss humor. Filmen blir derfor aldri tung.

Rent filmatisk er den ikke like vellykket. Malmros realistiske stil er tradisjonell inntil det pregløse. På tross av godt skuespill, særlig av Helle Fagralid, virker deler av filmen flat, distansert og stiv. Kanskje var distansen nødvendig for gjennomføringen, men resultatet er en merkelig kald filmen som ikke brenner seg fast, og som etterlater lite annet enn minnet om Sigrids ord:

«Det verste er når jeg våkner om morgenen og forstår at det ikke er en vond drøm.«

Filmen har ordinær premiere 14. mars, og vises under Bergen filmfest.

sorg og glede_2.jpg