Denne forestillingen er sensuell, tropisk og nydelig

Åling, gnikking og gniing. Carte Blanches nye stykke er inspirert av tidevannet i Amazonas.

Publisert Publisert

BRASILIANSK DANS: – Voldsomme seanser som kanskje best kan beskrives som møljedans. Noen ganger er det regelrett brytekamp. Andre ganger er det jukking, åling, gnikking og gniing, skriver BTs anmelder om forestillingen Nororoca. Foto: Yaniv Cohen

  • Grethe Melby
5 av 6 hjerter

Mot slutten av forestillingen Nororoca er det som om vannet har roet seg bakerst i en krok på scenen. Det vil si, vi snakker selvsagt ikke om noe vann, men om danserne i Carte Blanche.

I løpet av forestillingen har bevegelsene vært inspirert av tidevannsfenomenet som oppstår i elvemunningen til Amazonas når saltvann møter ferskvann, og som i 2009 var inspirasjonskilde for den prisbelønte forestillingen «Pororoca».

Og «Nororoca» starter som «Pororoca», der danserne kommer inn som et kollektiv, bærende på likt og ulikt av plaststoler, pappesker, rusk og rask og ting og tang. De står stille en stund, i et frossent tablå, før alt brutalt kastes rundt om i rommet, som om det hele ble grepet av en malstrøm.

Deretter får vi voldsomme seanser som kanskje best kan beskrives som møljedans. Noen ganger er det regelrett brytekamp. Andre ganger er det jukking, åling, gnikking og gniing.

Les også

Carte Blanche laget dans i favelaen i Brasil. – Vi ble advart om at skyteepisoder kunne skje

Ofte glir danserne over hverandre som vann, slik vannet alltid finner en vei. Det pustes, peses og stønnes. Alt sammen på en måte som gjør at assosiasjonene til de voldsomme møtene mellom saltvann og ferskvann helt klart er til stede.

Samtidig bringes det inn elementer av rop og gester slik at også den brasilianske favelaen sildrer frem. Favelaen Maré er arbeidsstedet til koreograf Lia Rodrigues. Der har hun bygget opp et senter for kunst og kultur, noe som er sjeldent å finne i et slikt minsteinntektsområde.

Hit har hun invitert danserne fra Carte Blanche for å jobbe frem et formspråk.

Selvsagt kan man følge anmodningen om å tenke på vann. Men det går like gjerne an å tenke seg at forestillingen har tatt opp i seg favelaens uordnede former, den høye tettheten av boliger på tomter uten lovlige skjøter, den manglende tilgangen til essensielle offentlige tjenester som vann, kloakk, strøm og renovasjon, med kriminalitet og vold.

Et sted der folk lever og elsker som andre steder i verden. For også der er alt organisert på sin helt egen måte.

I forestillingen flekses muskler mens folk herjer med hverandre. Én retter begge armer mot publikum og former hendene som om de var skytevåpen. Klær dras av kropper slik at vi ser mer av den bare hud.

Men det er også kilelek og kjærtegn. Et øyeblikk får vi en slags piknik. I en rolig sekvens kan vi så vidt høre nynningen av den kjente sangen om jenten fra Ipanema.

NORSK VRI: – Det at vi får muligheten til å se denne forestillingen av Lia Rodrigues, denne gangen med dansere fra Norge i stedet for hennes eget kompani, oppleves som unikt, skriver BTs anmelder. Foto: Yaniv Cohen

Midt i alt dette finner vi en god porsjon med humor. Enslige dansere som er så opptatt av sitt at danseren ikke legger merke til at alt annet rundt har stoppet opp – er alltid gøy.

Og på slutten danner de alle sammen et dyrisk kollektiv der de fremstår som det klukkende og gryntende livet i jungelen selv, med stirrende blikk og gapende fjes. Det er helt nydelig.

Det at vi får muligheten til å se denne forestillingen av Lia Rodrigues, denne gangen med dansere fra Norge i stedet for hennes eget kompani, oppleves som unikt.

Mye fremstår som likt originalen «Pororoca», om man skal dømme etter de videoer som er å finne på nettet.

Les også

Munch ga Kode-rekord: – Sannsynligvis Bergens best besøkte utstilling noensinne

Det hadde vært interessant å vite om det har gjør en forskjell at disse danserne tilhører et kompani i Norge, denne fredelige avkroken i nord, der vi tross alt har velferdsordninger og arbeidsvilkår som er langt bedre enn dem som dansere i Brasil noen gang kan drømme om.

Er det store forskjeller mellom «Pororoca» og «Nororoca»? Eller er forestillingen mer å regne som en deilig coverlåt av en fet klassiker de fleste ikke fikk med seg da den var en hit?

Det er uansett en forestilling det absolutt er verdt å få med seg. Rekker du det ikke mens den spilles i Bergen, kan du reise til Oslo og Den Norske Opera & Ballett.

Og rekker du det ikke der heller, har du sjansen senere i år når den settes opp på Théâtre National de Chaillot i Paris.

Men det smarteste er jo å se den mens den fortsatt går på Studio Bergen.

Publisert