Fine revytakter i Salhus

Friskt satset av entusiaster på godt amatørnivå, konkluderer vår anmelder om «Livet går i revy».

Denne artikkelen er over 17 år gammel

Når revygruppen i Norna Salhus avslutter forestillingen med spørsmålet «Kan det vare evig?», er det en 70 år lang revytradisjon det snakkes om. Som de også synger: Det handler om å ta ansvar. Og det gjør i hvert fall denne overraskende unge revygjengen, som tydelig viser at Salhus fremdeles har mye å by på — lenge etter at Nordhordlandsbrua gjorde bygden til enda mer av en utkant i bydn.

Showet veksler mellom kortere sketsjer og litt mer ambisiøse nummer, også noen videofilmer. I anledning jubileet har revygjengen hentet frem noen gamle klassikere. Å høre Egil Holm Johnsen anno 1965 sukke over tidens stress og jag, må for dagens mennesker fortone seg som å bli fortalt om en idyll.

Alt som presenteres er basert på egne krefter, også hva manusskrivingen angår. Da må nivået bli noe ujevnt, og enkelte gode numre lider litt under at man ikke har visst å sette punktum i tide. For eksempel pavevalget, som ellers har flere morsomme poeng. Men samtidig er det mye bra og flere fine prestasjoner å glede seg over. Og det helt lokale Salhus-preget er ikke mer sjenerende enn at en gammel Askøy-stril godt kan tåle det.

Ustyrlig globale blir de da Cato Jensen dukker opp på scenen i cowboyantrekk og på gutters vis begynner å bygge med legoklossene sine. I «Dei små sjefane», som nummeret heter, får Cowboy-George etter hvert selskap av andre gutter: Osama, Kofi, Saddam og Tony. Her er ikke bare sluttpoenget godt, hele ideen bak og oppbyggingen av teksten skal Cato Jensen ha et stort pluss for.

De salgskåte, faguttrykksspekkede ekspeditørene får sitt da Randi Haukås skal ha seg en enkel mobiltelefon «uten tråd». Nummeret glir etter hvert over i det halvt absurde. Absurd på sitt vis er vel også eventyret som Mette-Marit forteller, i åpenbar konkurranse med sin svigerinne. Men dette er selvopplevd og fremføres så overbevisende av Merethe Skadal, både i dialekt, stemmebruk og kroppsholdning, at det blir stående som et av forestillingens høydepunkt.

Et annet sørger en samlet revygruppe for i «Parodi Grand Prix». Her slipper hele gjengen seg løs og parodierer et knippe av de senere års norske og utenlandske Grand Prix-låter. I dette fint gjennomførte og feiende nummeret var det ikke mye å merke til nerver og sceneskrekk.

Av fine ting ellers kan nevnes Cato Jensens minnesang til lammet Beibi, som endte i fårikålen, en velkoreografert Salhus-utgave av «Cats» og en god folkekomedieutgave av velkjente ekteskapelige problemer.

I revygjengen er det noen som særlig fremhever seg. Cato Jensen har erfaringen og sikkerheten som gjør ham til en selvsagt anfører. Merethe Skadal viste gode takter, det samme gjelder Sindre Tellevik, som gikk igjen i en rekke roller.

Men savnet av levende musikk var merkbart.

Likevel, det er nesten så vi tror på Randi Haukås' spådom i åpningsnummeret: «Da vil alltid bli ein revy.»

ANMELDT AV JAN H. LANDRO