Havet og døden

Vinneren av Gyldendals konkurranse for beste kjærlighetsroman er faktisk ingen pinlig affære i det hele tatt.

Enhver romankonkurranse av det slaget Bjørn Sortland har vunnet med, «For så høgt har eg elska», har naturligvis lite med litteratur, og desto mer med markedsføring av forlag, å gjøre. Derfor er det aldri så lite befriende at Sortlands roman vrenger på de fleste forventninger man måtte ha. At romanen er skrevet på nynorsk gjør den, i kommersiell sammenheng, ikke mindre vrang.

Det handler om den store kjærligheten, ja visst. Men romanen beveger seg fra å være en lett og ledig, tidstypisk situasjonskomedie, ispedd kjekkasfinter til det kulturelle etablissement, tilsynelatende uten andre ambisjoner enn å underholde på en humoristisk grublende og underfundig måte, til å bli noe jeg finner vanskelig å lese som annet enn et flammende innlegg i abortdebatten, der de rettroende fremdeles mener å kunne bestemme over kvinnens kropp. Det gjør romanen utfordrende, og langt fra tidstypisk.

Dette er historien om Johannes, misjonærbarnet som vokser opp i Brasil, og Maria, indianerjenta som adopteres og blir hans søster. Når foreldrene dør er det bare de to tilbake i en leilighet på Oslos beste vestkant. De har alltid elsket hverandre, og det er snakk om mer enn søskenkjærlighet. Da Maria ikke kommer hjem fra en lengre reise, og i stedet sender en kodet melding om at hun ønsker å være i fred, må hypokonderen, teologistudenten og forfatter in spe Johannes Davidsen finne henne, koste hva det koste vil.

«Eg forelska meg nemlig i ei eg ikkje kunne få. Det einaste mennesket som var feil å forelska seg i. Mi første forelsking starta med eit stort sakn. Sjølv om fantomsmerter i rein medisinsk terminologi er smerter som kjem etter at ein lem er amputert, og eg har alle mine fysiske lemmer intakt, så er det ein verk som for meg er knytt til tap. Fortaping. Og eg trur at ein djupast sett berre forelskar seg ein gong.» Det blir en reise tilbake til barndommens dal, mens forholdet mellom de to langsomt blir klart for leseren, sammen med rastløsheten og den evige følelsen av hjemløshet oppveksten som misjonærbarn har etterlatt seg i Johannes, og naturligvis den navlebeskuende religiøse grublingen.

Romanen er delt opp i svært korte kapitler og er effektivt og stilsikkert fortalt. Man merker at Bjørn Sortland har skrevet uvanlig mange bøker for barn og ungdom siden debuten i 1992. Med sin utpreget lette, motstandsløse stil, har han utvilsomt satt seg fore å tilfredsstille forlagets ønske, eller snarere våte drøm, om «den store fortellingen». Derfor må det hele ende ved Amazonasflodens bredd, og derfor er det en svært fargerik, til tider nærmest parodisk, til tider temmelig dramatisk roman han har skrevet. Og en metaroman, en roman som handler om sin egen tilblivelse. Johannes får nemlig i oppdrag av et kristelig forlag å skrive en dokumentarroman om sin oppvekst, og dette er resultatet. Forfatteren har med andre ord gitt seg selv mange tråder å nøste. Han sørger for å holde tempoet høyt, og han vet hvordan han skal holde på leserens interesse. Selv om all kunnskapen den grundige researchen har etterlatt seg til tider virker oppsummerende påklistret, har Bjørn Sortland skrevet en medrivende og underholdende page-turner, og han sparer ikke på ingrediensene. Men dette er altså noe mer enn fortellingen om en ung manns forsøk på å finne en kvinne som er forsvunnet. Romanen munner ut i spørsmålet om tilgivelse og forsoning er mulig etter en abort. Det er gjort til et spørsmål om liv og død, og forklaringen på Marias forsvinning. Bjørn Sortlands småironiske letthet får da en helt annen tyngde og inderlighet. Det er imidlertid hans underfundige humor og sikre sans for absurd situasjonskomikk som bærer denne romanen om forbudt kjærlighet.

ANMELDT AV TERJE HOLTET LARSEN