Dahlia (6) og Eiliv (6) møter kunsten til Thomas Pihl

Hva er barnas dom over den internasjonalt anerkjente bergenskunstneren?

Denne artikkelen er over ett år gammel

Om det er én kunstner som har høstet mange og gode lovord opp gjennom sitt lange virke, må det være Thomas Pihl.

Det meste en kan finne på å si om hans populære monokrome meditasjoner er for lengst formulert. Effektene de gir er allerede vurdert og satt ord på.

Men har bergenseren noensinne fått kritikk av barn?

Vi tok med oss to helt ferske kunstkritikere til Kode 2 for å sjekke ut den første retrospektive presentasjonen av kunstneren.

Kanskje vi kan oppdage noe mer ved Pihls arbeider om vi prøver å møte dem med barns nysgjerrige øyne?

Først ut er seks år gamle Dahlia Elise Rios-Herbertson:

– Jeg liker ikke de grå, brune og svarte maleriene, forteller hun forsiktig etter endt omvisning.

Det er de klare og sterke fargene som har vekket begeistringen hennes mest. I tillegg til den ene rosa skulpturen.

Inne i selve utstillingen kommer det nesten ikke en lyd fra henne. Storøyd og stille går hun rundt og kikker på kunsten, nesten som i sin egen verden.

Med lånt kamera i hånd går hun rundt mellom malerier og skulpturer og zoomer inn på de mest fascinerende detaljene hun finner.

Hun legger merke til nyanser, prikker og merker i flatene. Hvordan en farge på ett maleri minner om en annen farge hun har sett like før.

Men alle refleksjonene kommer etterpå, når hjernen har fått litt tid til å prosessere de visuelle inntrykkene.

– Jeg ble så rolig, jeg var ikke så giret. Og så ble jeg så rolig at jeg ikke sa noe, sier hun om utstillingen som helhet.

På en så selvfølgelig måte at en lett kunne trodd hun hadde lest seg opp om kunstneren på forhånd.

Neste kunstkritiker ut er Eiliv Vigestad Berdal på seks år.

Mens vi står over en serie små malerier montert i glassmonter i perfekt barneøyne-høyde vekkes begeistringen også hos ham:

– Oi. Har én kunstner lagd alt dette?!

Eiliv liker bedre arbeidene som viser en form, slik det også bugner av her inne. «Se, der er en isbjørn!» utbryter han foran sitt favorittverk.

– Han har altfor korte armer. Han ler litt før han legger til «det der ser ut som nesen, og øynene er der.»

Fantasien får fritt spillerom hos denne karen, og med ekstremt godt humør tar han oss med på en rundtur. Her er blant annet en sofa, en seng, en lastebil uten hjul og en stor appelsin.

Her er gubber og trær og oransje himler, for ikke å glemme den lille biten av en racerbåt. Alle assosiasjonene nærmest flyr ut av munnen hans i en forrykende fart, hele tiden med et smil om munnen.

Til spørsmål om hvorfor han ikke liker så godt de monokrome arbeidene, kommer svaret kontant:

– Fordi at farger gir liksom ikke mening. De ser jo ikke ut som noe, de ser bare ut som en sky.

Men selv med et så klart utgangspunkt kommer meningen snikende likevel, og en kan skimte at han forandrer sitt eget synspunkt mens han finner de rette ordene.

For maleriet kan se ut som en sky, i sin enkle fremtoning. Dette maleriet kunne vært et ekstremt nærbilde, eller det motsatte egentlig.

Kanskje det ikke er en sky i det hele? Eiliv trekker litt på det før han vil videre til neste maleri.

De to unge kunstkritikerne oppsummerer at de har hatt det gøy, at arbeidene var fine og stemningen god.

Uten å tenke seg om gir de utstillingen «Sight Specific»: