Årets fineste datefilm

Smart og varm komedie som får hjertet til å danse

Denne artikkelen er over ti år gammel

Hjelpe meg så deilig det er å se en romantisk komedie kjemisk fri for fjols.

Ikke det at folkene her ikke gjør og sier ubetenksomme og/eller idiotiske ting, for det gjør de. Flere av dem er godt ute av vater. Poenget er at de ikke er ute av vater på den fjollete måten, men på den dypt menneskelige, sårbare og forvirrede måten – gjenkjennelig for alle som har skrubbet seg på livet, uten nødvendigvis å ende opp med en diagnose.

Dessuten spiller Jennifer Lawrence den ene hovedrollen. Et kvalitetsstempel i seg selv. At hun i tillegg (og med bravur) agerer nyslått enke, asosial, full av pigger og harde kanter og med et ludderrykte hun nekter å skamme seg for, svekker ikke akkurat kvaliteten.

Men først: Pat (Bradley Cooper). Mentalt ustabil (les bipolar), i ferd med å stable seg på beina etter månedsvis på psykiatrisk sykehus, der han har sonet deler av fengselsstraffen han fikk etter å ha banket opp konen Nikkis elsker.

Nå gjelder det å tenke positivt, «gjøre de riktige tingene» for å gjenetablere ekteskapet, et mål han er nærmest besatt av.

I mellomtiden bor han på loftet hos mor (Jacki Weaver) og far (Robert De Niro) – en overtroisk, tvangsnevrotisk, spille— og fotballgal mann med et temperamentsproblem. Mye av filmens styrke ligger i den nydelige portretteringen av far og sønn – to alen av samme stykke – og moren – den sunneste av dem alle; en elskelig, omsorgsfull kvinne med lang erfaring i å lett bekymret måtte takle uforutsigbare menn.

Da Tiffany (Lawrence) dukker opp, ser Pat henne som en gyllen mulighet for å omgås besøksforbudet og få kontakt med Nikki.

Vi vet selvfølgelig hvordan det kommer til å gå. Det er ikke poenget. Poenget er at veien dit er vittig og varm og ujålete, full av poengterte dialoger og situasjoner som føles ekte og uforstilte.

Her deler filmen kvaliteter med regissør David O. Russels forrige, Oscar-nominerte «The Fighter».

Også denne gangen opererer Russel med skuespillere som ser ut som de elsker filmen de spiller i, og figurene de spiller.

De Niros rollefigur resonnerer nå og da med andre, mer hardtslående roller vi har sett ham i. Samtidig gestalter han den samme sårbarheten vi ser i Coopers Pat. Cooper tolker det eksplosive mennesket med imponerende kontroll, og gjør ham til en skikkelse du både frykter skal gå opp i limingen når som helst, får lyst til å trekke deg unna og samtidig føler trang til å beskytte.

Et av og til urolig, nærgående, nesten febrilt kamera understreker Pats mentale ubalanse og oppheng, og trekker oss nærmest inn i sjelen hans.

Manus lener seg på flere klassiske elementer og sjangerkonvensjoner, og mikser dem smart og lekelystent. Se bare hvordan den forener fotballgalskap og dans, lost inn i en herlig dansekonkurranse via et høytspillende veddemål, samtidig som både Pat, faren og Tiffany må gripe fatt i og håndtere ugreiene som rir dem.

«Silver Linings Playbook» er mer dramakomedie enn romantisk komedie. Men i den grad den er en romantisk komedie, har den to i seg til å treffe bredt, både kjønns- og aldersmessig. Slik sett er dette en perfekt datefilm.

Men først og fremst er det en film å bli skikkelig glad i.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: