Sverd og sandaler

Mye muskler, men for lite kjøtt på beina

UNDERHOLDER: "Conan the Barbarian" feiler på mange plan, men lykkes delvis som actionen. Det trenger ikke å være intelligent for å være underholdende. FILMWEB

Odd-arild Kristensen

Den originale "Conan the Barbarian" fra 1982 ble ingen braksuksess, og etter lignende skjebne fra oppfølgeren to år etter, ble universet lagt på is. 27 år etterpå er Conan-universet tilført friskt blod.

Conan anno 2011 er ingen videreføring av de gamle filmene. I stedet er det en nytolkning vi får se på kino. Den unge Conan blir oppdradd av sin far til å være en stor kriger. Da landsbyen deres blir utryddet av Khalar Zym, og Conan er eneste overlevende, blir hans mål i livet å hevne sin fars død.

Filmen legger ikke skjul på de mest groteske detaljene, så forvent mye blod og gørr. Et av de første bildene man blir presentert for er sverdet som kutter opp magen til Conans mor, hvorpå han blir født på slagmarken. Volden blir fulgt opp med en stor dose testosteron. Mennene går rundt i bar, oljet overkropp. Den åpenbare machismoen er ikke til å komme unna.

Sjokket er derfor ikke stort når en innser at filmen feiler på det dramatiske planet. Som figur er ikke Conan mye å skryte av. Han er endimensjonal og lever kun for å hevne sin far. Jeg får aldri noen tilknytning til rollen. Conans hevn er kanskje legitim, men ikke spesielt interessant som motivasjon. Han blir for kjedelig. Derfor blir også selve plottet uinteressant i lengden. Det er ikke spennende nok til å drive filmen.

Mangelen på variasjon blir også et problem ut over i filmen. Historien er allerede så tynn som den kan bli, men actionen mister også sin sjarm etter en stund. Når den nesten utelukkende består av fekting med sverd, skal det mye til for å gjøre det gøy. Her forsøker man å krydre det opp med okkult magi. Uheldigvis redder ikke det filmen.

Filmens første halvdel er mest underholdende, da vi får se hvor tøff Conan er. Han kjemper, skriker og er generelt en barsking. Frenetisk filming av kampscenene, solid koreografi og et passende lydbilde får volden til å virke vond – slik den skal være. Slagene har en tyngde ved seg som likevel gjør det merkelig tilfredsstillende å se på all fordervelsen.

Jason Momoa viser seg å være en verdig arvtaker etter Arnold Schwarzenegger. Han er vel så veltrent som det den østerrikske eiken var på 80-tallet. Momoa er på ingen måte noen karakterskuespiller, men figuren Conan har han kontroll på.