Grand finale

Ingenting forsvarer Knausgårds krenkelse av de mange «du»-ene han har møtt på sin vei.

HARD MEDFART: Karl Ove Knausgård. Foto: ODD MEHUS

  • Gro Jørstad Nilsen
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel

Med sjette og siste bind avslutter Karl Ove Knausgård sitt oppsiktsvekkende romanprosjekt. Som bebudet i lanseringen av første bind i 2009, handler siste roman blant annet om mottakelsen av første roman. Men den handler også om hverdagsrealismen Knausgård etter hvert har gjort til sin signatur, det som man med Knausgårds egne ord kan kalle «det unike» og «uetterlignbare».

«Min kamp 6» gjør selve prosjektet mer forståelig, for som forfatteren skriver: «Det jeg forsøkte å gjøre var å gjeninnsette et nærvær, forsøke å få teksten til å trenge inn gjennom hele den rekken av forestillinger og ideer og bilder som ligger som en hinne over virkeligheten (…) men ikke på en generell måte, for det generelle er i slekt med det ideelle, det finnes egentlig ikke, det er det bare det partikulære som gjør, og siden det partikulære i dette tilfellet er meg selv, var det det jeg skrev om». Drivkraften har vært lengsel etter autentisitet.

Det er flere grunner til at «Min kamp»-serien er blitt så omdiskutert. Bruken av levende mennesker med navns nevnelse er en av grunnene, og siste bind er i så måte intet unntak. Parallelt med debatten rundt det etiske har det foregått en diskusjon rundt de litterære kvalitetene i bøkene. Først av Jan Kjærstad, deretter av litteraturprofessor Eivind Tjønneland, som filleristet anmelderstanden i sin bok «Knausgård-koden».

I denne boken forholder Knausgård seg til debatten rundt det etiske, men er musestille rundt diskusjonen rundt det estetiske. Nåtidsplanet er formet som en slags rammefortelling der onkel Gunnars trusler om rettssak og herværende avis fremstår som romanens skurker. Dette ligner til tider på en forsvarstale, med mye patos involvert og bruk av retoriske grep som blant annet har til hensikt å undergrave BTs troverdighet.

Les også

[No available link text]

Nåtidsplanet maler ellers opp hverdagslivet med ungene, og boken minner mye om bok to, ved at Geir og Lina er viktige karakter også i dette bindet. Stilen er typisk Knausgårdsk, elegant i sin veksling mellom ekstremdetaljer og store tanker, men tonen oppleves som mindre intens enn i bind to. Det kan skyldes at Knausgård er blitt kjendis siden de første bøkene og er klar over det. Nysgjerrige lesere som vil ha «innblikk» i livet til Knausgård får likevel det de vil ha.«Min kamp 6» har også et midtparti om Hitlers «Min kamp», holdt i essayistisk stil der Knausgård skriver som den akademikeren han også er. Dette partiet er svært bra i sine drøftinger av så vel Hitlers selvbiografi og sekundærlitteraturen rundt boken.

Knausgård bruker et vell av kilder og tenker til tider originalt og spenstig. Han viser stor respekt for emnet ved å begynne essayet med en nærlesing av Paul Celans dikt «Trangføding», som tematiserer Holocaust som et sivilisatorisk nullpunkt. Bibelen, Homer, og Hamlet er ellers viktige referansetekster.

Essayistikken drøfter i tillegg forholdet mellom det etiske, det estetiske og det Knausgård kaller det sosiale. På hvert sitt vis utfordrer disse abstraksjonene Knausgårds forståelse av «det partikulære», «det unike» og «det uetterlignbare» i kunsten, i etikken er det synonymt med «jeg-et» og «du-et», i det sosiale er det individualitet.

«Jeg-et» og «du-et» er for øvrig begrepspar lånt fra Levinas, det handler det om å anerkjenne individet som noe radikalt forskjellig, som unikt og ukrenkelig.

Det er store ord og tanke r i midtpartiet i «Min kamp 6», men personlig synes jeg Knausgård farer noe lettvint over samtiden. Påstanden om fiksjonaliseringen av virkeligheten og refleksjonen rundt «det sublime» minner mye om Jean F. Lyotards tanker om den postmoderne tilstand, men Lyotard tenker mer presist og grundigere enn det Knausgård gjør.

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

Men tilbake til etikken og den annens ukrenkelighet, for det er jo det diskusjonen har dreid seg om. Inntil jeg hørte eks-konen Tonje Aurlands opprivende dokumentar på radio, har jeg forholdt meg til «Min kamp» som et eksperimentelt prosjekt, slik den nok er ment.Radiodokumentaren gir ansikt og stemme til et menneske som er blitt svært krenket, og etterpå tenkte jeg, og tenker fortsatt, at ingenting forsvarer Knausgårds krenkelse av de mange «du»-ene han har møtt på sin vei.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!

ok_9788249507160.jpg Foto: YNGVE KNAUSGÅRD

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Derfor valgte de å gifte seg unge

Derfor valgte de å gifte seg unge.

Mest lest akkurat nå

  1. Da foreldremøtet startet, lurte Andrine på om hun var på «skjult kamera»

  2. «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm»

  3. 353 nye koronasmittede registrert siste døgn

  4. Derfor valgte de å gifte seg unge

  5. – Shit, hvem har jeg smittet, tenkte Kristiane da hun fikk påvist korona

  6. Brann-treneren etter Bamba-showet: – Vi må ha en som scorer 15–20 mål