Kjærlighet og svik

Tvetydig og symbolmettet roman, som på overflaten utspiller seg i ekspressfart.«Sluk» kunne gjerne holdt et atskillig lavere tempo

I Lars Saabye Christensens siste roman, «Sluk», avløser den ene hendelsen lynraskt den andre, og til tider føles det som om karakterene småløper inn og ut av historien. Likevel er dette en langt mer uutgrunnelig roman enn hva den fartsfylte overflaten gir inntrykk av. Christensen gjentar symboler og motiver, men setter dem inn i nye sammenhenger, som gir dem endret betydning. «Moby Dick» er en sentral og gjennomgående referanse i «Sluk», det samme er Ella Fitzgeralds låt «Blue, Blue Skies». Romanen gjentar også de «evige temaer» som hav, død og kjærlighet i to ulike historier med helt forskjellig uttrykk.

Første del av «Sluk» ligner en typisk Saabye Christensen-roman. Her møter vi Chris, som nettopp er ferdig med realskolen, og som ferierer med mor på Nesodden. Chris er en pubertal kjekkas som vil bli poet, og en temmelig ufordragelig jeg-forteller. Han er en klassisk christensensk outsiderfigur, med en fysisk skavank (skjev fot), som har gitt ham tilnavnet Chaplin. Det er sommeren -69, og månelandingen nærmer seg.

På jorden vakler Chris mellom lojalitet til den sosialt utstøtte Iver Malt og søte drømmer om vakre Heidi fra de vellykkedes rekker. Svik og kjærlighet er overordnede tema, fortalt i en sorgmunter stil med lettere nostalgisk tidskoloritt. Første del er nokså skjematisk, men da Chris viser en gryende nysgjerrighet for sin mor som et selvstendig menneske, blir han en mer sympatisk karakter.

Romanens andre del er lagt til en nedlagt stasjonsby i USA. Her møter vi en allvitende forteller som beretter om livet i byen Karmack. Stemningen er underlig, nesten drømmeaktig, og byen er befolket av arketyper som blant andre sheriffen, doktoren og presten. Disse tre utgjør en kommisjon som ansetter hovedpersonen i del to, Frank Farelli, som såkalt «mellommann». En mellommann besøker pårørende når deres kjære er blitt utsatt for ulykker.

Kjærlighet og svik er også tema i andre del, og i likhet med Chris fremstår heller ikke Frank Farelli som noen kjernekar. Han bor hjemme hos mor, og avslører seg etter hvert som både narsissistisk og amoralsk. Frank Farelli har personlighetstrekk som minner om Behring Breivik. Og denne delen beskriver sorg, ungdom som begraves, sykehus med skadede og lemlestede som på indirekte vis minner om den marerittaktige tiden etter hendelsen 22. juli.

I siste del av «Sluk» møter vi Chris på nytt som jeg-forteller. Nå er han blitt en voksen forfatter, som har fått en mental kollaps etter å ha fått slettet et manus. Chris sliter også med at «det er for mye innhold i verden», som han sier. Han vil dessuten ha seg frabedt å bli «metaforisert» — altså tolket av terapeuter. Forfatteren friskner etter hvert til og skrives ut av sykehuset, for like etterpå å kollidere med Frank Farelli.

«Sluk» kunne gjerne holdt et atskillig lavere tempo for min del, men samtidig har den noe gåtefullt og uutgrunnelig over seg, som gjør at jeg synes dette er en av de bedre romanene fra Christensens hånd.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet nedenfor.

Handlingsmettet: Lars Saabye Christensens siste roman holder høyt tempo på overflaten, men under ligger noe gåtefullt og uutgrunnelig. Roald, Berit

sluk.jpg