Mer moro med Alex og gjengen

Holder koken

ANKOMST EUROPA: Melman, Alex, Marty og Gloria peiler seg inn på Monte Carlo, der pingvinene og apene har inntatt kasinoet.

Filmweb

Oppfølgere er skumle greier. Jo lenger ut i rekken man kommer, desto mer uttværet risikerer opplegget å bli.

Men i likhet med «Istid»-serien, greier «Madagaskar» å stadig komme opp med nye, fantasifulle ideer.

Selv har jeg alltid ment at ping-vinene og lemuren Julien er filmens morsomste og mest minneverdige figurer, slik ekornet Scrat og dovendyret Sid er det i «Istid».

Inntrykket står ved lag, også etter treeren.

Løven Alex, sebraen Marty, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman lengter fortsatt hjem til dyrehagen i Central Park, og prøver fortsatt frenetisk å komme seg ut av Afrika. Å lene seg tungt på hjelp fra oppor-tunistiske pingviner er kanskje ikke verdens beste idé. Men den er til-synelatende alt de har å varte opp med av ideer. Så når pingvinene (og apene) setter av gårde til Monte Carlo i sitt Reodor Felgen-aktige fly, uten åpenbare hensikter om å vende tilbake, ser våre fire venner seg nødt til å komme seg over havet, de også.

Det gjør de, ved hjelp av en manusmessig snarvei jeg gladelig svelger for å bli med på den eventyrlige ferden videre. Den går gjennom Monte Carlos gater i en svimlende biljakt som henter enda flere referanser fra Flåklypa, via Roma, London og litt europeisk landsbygd. Og den byr på det totale sirkus. Og da snakker vi bokstavelig talt.

For der pingvinene og apene bare delvis strekker til, viser et noe fallert sirkus seg som en mulig redning. Både hva hjemkomst til New York angår, og i kampen mot Chantel DuBois, en psyko inspektør fra det franske dyrepolitiet, hvis begjær retter seg mot det ultimate trofeet: arme Alex’ hode.

Med sirkuset følger et knippe fine, nye figurer — deriblant Sonja, en syklende og ellers noe enkel bjørn som Julien legger sin elsk på.

Sirkuset gir også filmskaperne anledning til å varte opp med en forestilling av rent olympiske dimensjoner, der 3D-formatet utnyttes for alt det er verdt, med frapperende resultat.

Manus er ført i pennen av Noah Baumbach. Foruten å penneføre og regissere strålende filmer som «The Squid and the Whale» og «Margot at the Wedding», har han blant annet vært medmanusforfatter til Wes Andersons «Den fantastiske Mikkel Rev» og «The Life Aquatic with Steve Zissou».

I «Madagaskar 3» tar han tak i noen europeiske - særlig franske - karakteristika, og drar dem så langt strikken rekker. Blant annet i en fantastisk bruk av Edith Piafs signatursang «Non, je ne regrette rien».

Baumbach køler i det hele tatt på. Tempoet denne gangen er skrudd atskillige hakk opp, sammenlignet med forrige film. Resultatet er en blanding av action og slapsticks som vil glede de små, filmreferanser som vil more de voksne og en maksimal utnyttelse av mulighetene som ligger i dette absurde dyreuniverset.

Filmen vises både i dubbet versjon og i originalversjon, med et stjerneoppbud bestående av blant andre Ben Stiller, Jada Pinkett Smith, Frances McDormand, Jessica Chastain, Bryan Cranston og Sacha Baron Cohen.

Sistnevnte gir stemme til Julien, en jobb som på norsk er gitt Robert Stoltenberg. Han kvitterer med å gjøre for lemuren omtrent det Dagfinn Lyngbø gjør for dovendyret i «Istid».

Blant de øvrige norske stemmene finner vi Bård Tufte Johansen, Jan Gunnar Røise, Anders Hatlo, Trond Fausa Aurvåg, Dennis Storhøi og Gisken Armand. Også de gjør en utmerket jobb.