Eksentrisk minimalisme

Den troende har fullstendig rett

Denne artikkelen er over 16 år gammel

En diger sort gummiring fra et traktordekk inne i et hjørne på gallerigulvet, åtte nevestore gipstallerkener (litt for lavt hengt og ikke altfor raffinert i utførelsen), en knall rød plastsylinder høyt oppe på veggen og et stilrent veggrelieff i børstet stål med 3 x 8 svarte knapper på rekke og rad. Vanligvis, på en utstilling med tradisjonelle sjangerbilder, er det lett å trekke innbyrdes sammenlikninger mellom arbeidene for bedre å forstå hva kunstneren sikter mot. Suvi Nieminens arbeider motsetter seg slike lesemåter. Hun møblerer kunstrommet annerledes enn kunstnere flest. Demper formen og forsterker antiformen. Resultatet blir en slags eksentrisk minimalisme som etterlater betrakteren på åpen mark.

«Den troende har fullstendig rett». I religionsvitenskapens første fase var dette et absolutt krav: i møte med det uforståelige i fremmede kulturer og religioner skulle forskeren sette sine egne fordommer i parentes. En sånn genuint sympatisk innlevelse i de troendes erfaringer er i dag en kontroversiell strategi, ikke bare i religionsfaget, men også på kunstfeltet. Alt er mulig, men alt skal ikke være mulig til enhver tid.

Suvi Nieminen arbeider som neo-avantgardistene Eva Hesse på 60-tallet, Joseph Beuys på 70-tallet og installasjonskunstneren Per Inge Bjørlo på 80-tallet. Skulpturelle objekter med delvis organiske former som suggestivt, men subtilt henspiller på psykiske drifter og faser i menneskelivet. Nieminens arbeider hører naturlig hjemme i dette sammensatte landskapet. Et sted mellom essens og konstruksjon. Spørsmålet er om de psykiske ladningene som engang ga liv til «antiformen» fortsatt føles like intense, eller om objektkunst av denne typen i dag hvor alt bare er «tilsynelatende» og ikke «autentisk», er redusert til ekstremdesign og kunstneriske rariteter.

Den frodige gummiringen gir assosiasjoner både til kropp og seksualitet, men fremfor alt setter den sitt preg på hele rommet ved at den bare ligger der og utbasunerer ro i en hvilestilling som nesten virker skamløs i all sin stabilitet. Et meditativt fokuseringspunkt. En modernistisk mandala. De pjuskete gipsfatene er preget av liknende avvik både i utførelsen og presentasjonen. Som om galleristen har hatt litt for liten tid før vernissasjen.

Med alle fordommer i parentes virker Suvi Nieminens standhaftighet både som lindring og trøst. Med enkle virkemidler, men gjennomtenkt som en japansk hagearkitekt, parkerer hun mye av dagens markedstilpassede samtidskunst og setter betrakteren i sentrum for gallerirommet. Hun kjenner hemmeligheten bak det som får kunstrommet til å «leve». Jeg tror det handler om å avstemme form mot tomhet og fremfor alt om å vite når man har sagt akkurat nok.

ØYSTEIN HAUGE