Fyrverkeri med A-ha

Engelen: Imponerende, takket være de gode, gamle

STEMMEN: Morten Harket beviste lørdag kveld at han fortsatt kan synge som i glansdagene, mener BTs anmelder. Odd E. Nerbø

Einar Engelstad

Var det den siste konserten med A-ha i Bergen? Med denne gjengen kan en aldri vite. Ikke minst tatt i betraktning at det er fem år siden bandet annonserte at det var ugjendrivelig slutt.

Men kvelden på Koengen ble likevel overmåte vellykket. Mest takket et band som fremdeles er i stand til å levere de gamle, gode minst like bra som i glansdagene. Blodfansen får ha oss unnskyldt, men uten 80-talls-hitene ville det vært en kveld på det jevne, og heller ikke mer.

Det skal likevel innrømmes at det var morsommere i Bergenshallen i 1987. Ikke nødvendigvis bedre, men den gang var bandet tidsriktig, på hogget og ikke minst fikk den internasjonale suksessen det til å banke varmt i brystet til enhver popinteressert nordmann.

Vi hadde for en gangs skyld et band som spiste kirsebær med de store utenlandske. Med årene er vi blitt atskillig mer blaserte, og det er kanskje symptomatisk at Kygo-arrangementet til sommeren for lengst er utsolgt, mens a-ha må klare seg med atskillig færre.

16.000 tilhørere er likevel slett ikke verst. Men å arrangere utendørskonsert i Bergen i begynnelsen av mai kan trygt sies å være et sjansespill. Litt flaks må man ha, og denne gangen har Bergen Live virkelig hatt hellet med seg.

19 grader viser gradestokken på Florida da «I’ve been losing you» slår an tonen som første låt. Ikke overraskende låter det bra – faktisk imponerende friskt. Verken Magne Furuholmen bak tangentene eller Paul Waaktaar-Savoys gitarspill bærer preg av noe pliktløp. Det er heller ikke noe å utsette på oppfølgeren «Cry Wolf». Komplett med ulver på storskjermene på sidene.

Hallo Bergen. Velkommen til siste A-ha-konsert — på denne turneen, hilser Magne Furuholmen forsamlingen. Latter blant publikum. Så slår hanover til engelsk for de tilreisende utlendingene og forteller at dette er en ordinær kveld i denne vakre byen. Slikt liker bergensere selvfølgelig å høre om det aldri så mye er en sannhet med modifikasjoner.

— Bare tull at vi ikke snakker sammen. sier Harket spøkefullt og henviser til ryktene om at medlemmene strengt tatt er kjent for ikke å være verdens beste kompiser utenom A-ha-jobben.

— Vi snakket sammen både i 80 og 87, repliserer Furuholmen.

«Stay on These Roads» viser at Harket fremdeles synger like bra som i glansdagene og har ikke noen problemer med å nå de aller høyeste tonene.

«Swing Of Things» fra «Scoundrel days» låter helt greit, men er vel ikke av det aller mest spennende bandet har gjort gjennom årene. Så er da også responsen blant publikum sånn midt på treet. Det samme må nok også sies om tittellåten «Cast in Steel» fra det siste albumet som kom i fjor.

«Crying In The Rain» med Harket og Anneli Drecker i vakkert samstemt kor lever takk og pris ikke opp til tittelen. Det skal tilstås at originalen med Everly Brothers, i sin tid skrevet av Carole King, kanskje låter en tanke hvassere, men det fungerer. «Looking For The Whales» er derimot litt baktung.

Så overtar Paul Waaktaar-Savoy vokalrollen på «Velvet» med Anneli Drecker. En tidløs og vakker låt som opprinnelig var en stor hit med Savoy, men fungerer like bra i a-ha-utgaven.

— Bare tull at vi ikke snakker sammen. Vi snakket sammen i 80 og 87, sier Harket spøkefullt og henviser til ryktene om at medlemmene strengt tatt er kjent for ikke å være verdens beste kompiser utenom a-ha-jobben.

Morten Harket ber alle ta frem mobiltelefonene slik at de kan filme lysene under «Lifelines»

«Here I Stand and Face the Rain» blir en duett mellom Harket og Anneli Drecker. En god, gammel en fra «Hunting High And Low» , men det skal tilstås at scenedekorasjonene i form at glassmalerier fra en kirke er mer spennende enn det musikalske.

«Scoundrel Days» er selvfølgelig ekte hitmateriale fra 1986. Herlig svulstig nøyaktig som det skal låte. Den gode gamle stemningen fra Bergenshallen den gang A-ha var verdens største band, og att på til norsk.

Så er det tid for nok en låt fra det siste albumet «Cast In Steel». Turneen er jo vitterlig oppkalt etter platen, men det smaker litt pliktløp. «Foot Of The Mountain» er derimot god, gammeldags a-ha .

Det tar et lite øyeblikk før Koengen gjenkjenner «Hunting High And Low», men deretter er det full allsang fra 16.000 struper. Skikkelig godstemning. Om ikke alle husker hele teksten, så husker de i hvert fall refrenget. Nå er det stemning på Koengen.

Tid for ekstranumre. «The Sun Always Shine On TV. Koengen formelig eksploderer. Det låter som en kule. Imponerende bra faktisk.

Deretter nok en ballade fra det siste albumet, «Under The Makeup». Vakkert, men likevel detter temperaturen en smule. Men måleren på Florida viser fremdeles 18, 5 grader og stiger en tanke med «The Living Daylights». Visst svinger det som bare juling.

Anmelderen får forresten en tekstmelding fra en godt voksen kompis som trygt kan oppsummere mye av kvelden. «Er for pokker ingen A-ha-fan, men dette funker.»

Ikke minst da «Take On Me» kommer til slutt og kvelden avsluttes med å svi av noen tusen kroner i fyrverkeri.