Den svarteste norske historien

Sven Egil Omdal påbyr alle å lese Marte Michelets debutbok.

Publisert Publisert

STERK DEBUT: Sterk debut: Bokdebutant og tidligere Dagbladet-journalist Marte Michelet har skrevet en nådeløst god bok om det norske Holocaust.

  • Berit Roald Scanpix
  • Anmeldt Av
  • Sven Egil Omdal

Da Norge igjen ble gjort jøderent, var det med ivrig norsk deltakelse. Holocaust var også en norsk forbrytelse mot menneskeheten. I tillegg til de mange som aktivt bisto da de norske jødene ble sendt til tilintet­gjørelsen, var det mange flere som visste, og som tidde.

Marte Michelet har skrevet en bok som kraftigere enn kanskje noen annen, bekrefter Per ­Sivles ord om at det støtt må være nordmenn med, når Noregs merke skal hoggast ned . Norske jøder ble hetset før krigen, ­massakrert under krigen, og oversett og glemt etter krigen. Den største forbrytelsen hadde tre akter.

Grepet Michelet gjør, er unikt. Hun følger en jødisk familie i flere generasjoner, fra Jiddiskland i utkanten av det russiske imperiet til Grünerløkka i Oslo, og til slutt til den svarte natten da de fleste av dem løp nakne og vettskremte over leirplassen i Auschwitz mot det de trodde var en dusj.

Men hun følger også Wilhelm Wagner, sønn av en respektert mann i en respektabel by, den dannede lektoren som ble leder for Gestapos avdeling for Jøde-, frimurer— og kirkesaker i Norge, og som kom til å spille samme rolle her som hans overordnede, Adolf Eichmann, gjorde i Tyskland. I tillegg følger hun Stian Bech jr. inn i NS, til Østfronten og til slutt ned i torturcellene på Victoria Terrasse. Han var en god nordmann av borgerskapet som mistet alle moralske føringer.

Marte Michelet bruker navn på de aller fleste hun omtaler, også på Harry Koritzinsky, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. Han ble presset til å samarbeide med de norske og tyske nazistene, og ga etter. Det var en fatal feilvurdering.

Listene han var med på å sette opp, kom til god nytte da samtlige norske jøder, bortsett fra dem som var arisk gift, ble drevet sammen av norsk politi og sendt i døden. Likevel ble Koritzinsky igjen forstander etter krigen.

Politiinspektør Knut Rød, som ledet arrestasjonene, ble frifunnet i rettsoppgjøret. Hans små tjenester for motstands­bevegelsen oppveide hans totale svik mot jødene.

Etter en svært velskrevet prolog om et tragisk forsøk på å smugle en gruppe jøder til Sverige, går Michelet bakover i historien. Hun gir østjødene som kom til Norge en historie, hun beskriver en rik kultur og et særegent folk, men hun gjør dem også til ­individer ved å lokke dem frem fra de gamle familiebildene.

I et levende og til tider fremragende språk, skaper hun lys over et lite stykke norsk kulturhistorie som stort sett har ligget i skygge.

I mellomkrigstiden vokste det frem små jødiske miljøer noen få steder i landet. Michelet ­følger familien til Sara og Benzel Braude fra Litauen til Kristiania, og deres barn som forsøker å finne sin plass i det norske samfunnet. Sterke krefter ser på dem som en snikende trussel.

Nationen advarte på lederplass mot den store jøde­bevægelse som var i ferd med å ta strupetak på Europa. Aftenposten skrev at vi oversvømmes av alle lands jøder, til tross for at det var under 1000 av dem da krigen kom. De kommer inn som sildestim, skrev avisen, og advarte om at racen formerer seg sterkt.

Dette bakteppet er viktig for å forstå hvor lett tyskerne klarte å gjennomføre sin endlösung også i Norge, og hvorfor viljen til å hjelpe jødene var så mye ­svakere her enn i Danmark. Selv om jøde­paragrafen i Grunnloven ble fjernet i 1851, levde antisemittismen videre og preget flere av partiene på borgerlig side.

Gjennom hele boken sørger Michelet for kontekst. Raskt og presist streker hun opp den ­virkeligheten som omga personene hun følger; strevet med å mestre hverdagen i Fattig-Oslo, nazitoppenes behagelige liv i konfiskerte villaer på vestkanten, forråelsen av alt menneskelig på Østfronten, Himmlers store plan for å utrydde millioner.

I et nådeløst direkte språk skildrer hun de mørkeste øye­blikk i bestialitetens historie. Natten da de 188 kvinnene og 42 norske barna ble drevet i døden, er skildret så sterkt at det gjør fysisk vondt å lese.

Avsnittene om massakrene i de to litauiske byene Plunge og Shkud sommeren 1941, er som middelalderske kobberstikk av grusomheter hinsides fantasien. Det var der familien Braude kom fra. Det var der Holocaust startet.

Bokens underliggende budskap er at vi svek jødene tre ganger. Antisemittismen hindret dem i å bli fullverdige medlemmer av det norske ­samfunnet før invasjonen. ­Dernest var NS aktive pådrivere i den norske delen av Holocaust. Jøde­paragrafen ble gjeninnført av Quisling i 1942 og forfatteren Halldis Neegård Østbye, partiets raseideolog, skrev at det er en selvfølge at den endelige løsning av jødeproblemet må gjennomføres uten sentimentalitet.

Jødene ble sveket igjen i krigens siste fase. I ettertid ble Nygaardsvolds regjering kritisert for mye, men ikke for at den stilltiende aksepterte ­massedrap på norske statsborgere.

Og så, endelig, den skammelige behandlingen da de få ­jødene som overlevde, kom hjem til hus som gode nordmenn hadde overtatt, til leiligheter tidligere naboer hadde plyndret, og til et byråkrati som ikke kunne forstå at jødene hadde noe særegent behov for hjelp.

Det meste er kjent fra andre bøker, selv om Michelet tydeligere enn andre viser hvor aktivt delaktige NS var i utryddelsen av de norske jødene. Det unike i prosjektet er konstruksjonen, hvordan hun fører de tre ­hovedhistoriene sammen til et dramatisk crescendo, og hvordan hun klarer å gå tett på personene uten noen gang å miste det store perspektivet.

Heller enn å anbefale boken, er det fristende å påby alle å lese den.

Den-stoerste-forbrytelsen_productimage.jpg

Publisert