Operaaften som syder

Italiensk dramatikk til siste dråpe.

STRÅLENDE: BTs anmelder synes Opera Bergens sommeropera er en flott opplevelse.

  • Annabel Guaita
    Frilanspianist og musikkanmelder, tidligere formidlingsleder på komponisthjemmene Kode
Publisert:

Opera Bergen med Anne Randine Øverby i spissen leverer i disse dager en italiensk operaaften som virkelig syder av lidenskap og spilleglede! Med erfarne solister fra blant annet Russland, Østerrike, Romania og Chile og lærere og studenter fra Universitetet Mozarteum i Salzburg og Griegakademiet i Bergen, bærer oppsetningen naturlig nok litt preg av varierende kvalitet fra scenen.

I starten av Puccinis mesterlige komedie Gianni Schicci var balansen mellom sangere og orkester noe problematisk. Det må sies at en utescene ikke er verdens enkleste akustikk å forholde seg til for uerfarne sangere, men dette bedret seg betraktelig utover i forestillingen.

Når Schicchi ankommer; kveldens store solist, den russiske barytonen Evgeny Polikanin. Da mykner — og liver han opp hele ensemblet - ja, hele salen - med sitt fadelige nærvær, sin autoritet og varme sangstemme. Jeg var ikke helt overbevist over O Mio Babbino Caro, den evig vakre arien vi alle venter på. Det kan skyldes de akustiske forholdene, men thailandske Sassaya Chevalits tolkning opplevdes som litt forsiktig.

Selv om librettoen i Gianni Schicci utspiller seg i Firenze på 1200 tallet, hadde regissøren gjort en moderne vri, både på kostymer så vel som scenografi. Solbriller og enkle, moderne klesdrakter var et fint valg i en utendørs oppsetning som dette.

Lyssettingen var spennende. Når mørket falt på, ble bakgrunnen av Håkonshallen vakkert opplyst i blåtoner, senere i rødt. Enkelt, men effektfullt gjorde de røffe stålstillasene seg opp mot den grå muren.

Etter pause ble vi vitne til virkelig et musikalsk gnistrende samspill i Leoncavallos dramatiske opera Bajazzo/Pagliacci. Bergen Operakor gjorde også et solid bidrag til dette verket. Det var for øvrig et stjernelag Øverby hadde fått til denne produksjonen. Chileneren Mario Diaz, som Pagliacci var enorm både i klang og utstråling. Den rumenske sopranen Elisabeta Marin gjorde en frodig og flott Colombina. Nutthaporn Thammath, må også nevnes. Han gjorde en stødig Rinuccio og hadde en praktfull stemmeprojeksjon som strakte seg langt utenfor scenekanten.

Når Øverby slenger partituret i bakken etter siste tone, er dramatikken utspilt til siste dråpe

Av studentprestasjoner var det varierende kvalitet. Den unge norske barytonen Jørgen Magnus Haslum imponerte med flott artikulasjon og intonasjon og viste en naturlig og overbevisende scenefremtreden. En større rolle som Zita hadde tyske Teresa Schnellberger. Hun virket dessverre anstrengt, både klang - og intonasjonsmessig.

Anne Randine Øverby dirigerer med pasjon og musikalsk innsikt. Det er tydelig at hun kjenner sangpartiene godt, og ikke bare følger sangerne i deres musikalske krumspring, men disiplinerer dem til å holde stø puls. Iblant kan det bli i overkant hurtig i de raskeste partiene, men det oppveies med den kraften og energien hun opprettholder gjennom verkene. Litt slinger i valsen i noen overganger, men hva er presisjon og nøyaktighet uten spilleglede, glød og energi?

Ja takk, begge deler, men… I italiensk opera må ingenting holdes tilbake og man må som musiker kaste seg utpå. Operaorkesteret for oppsetningen vekslet flott mellom å levere gnistrende spill og være stødig motor for sangerne. Helt nydelig var det å høre cellisten Sebastian Dörflers solopartier og observere hans levende kammermusikalske samspill gjennom begge operaene. Og når Øverby slenger partituret i bakken etter siste tone, er dramatikken utspilt til siste dråpe. Bravo Opera Bergen!

Diskuter anmeldelsen under: