Et overveldende mørke

Mektig vokalmajestet

INTENS OG OVERVELDENDE: Sivert Høyem gir ikke ved dørene, understreker Petter Lønningen i sin anmeldelse av Høyems siste album. Stian Lysberg Solum

Petter Lønningen

**NÅR SIVERT HØYEM** slipper plate, følger musikkinteresserte med. Dette er tross alt landets desidert sterkeste rockevokalist, og mannen som gjennom Madrugada løfet norsk rock opp til et helt nytt nivå. Bandet klarte å bli både kritikeryndlinger og folkefavoritter på én og samme gang, men etter bandets endelikt satset Høyem på solokarrieren. Med "Long Slow Distance" peker Høyem ut en tredje vei for sin messende melankoli, mellom Madrugada og det til nå mer americanafokuserte soloprosjektet.

Høyems tidligere album var riktig så fine, men strengt tatt for forutsigbare for sitt eget beste. Riktignok viste "Moon Landing"s "Shadows/High Meseta" at mannen fremdeles våget å gjøre seg vanskelig, men alt i alt føltes albumene som en blanding av refusert Madrugada-materiale og "koserock"-låter skapt for nattlige radiosendinger. Ekstra underlig ble det all den tid Høyem hevdet i diverse intervjuer at han selv foretrakk mer eksperimentelle greier: hva slags musikk var det egentlig norsk rocks store stemme brant inne med, som han ikke ville dele med oss? "Long Slow Distance" er svaret. En overraskende, utfordrende, stemningsrik og ikke så rent lite eksperimentell plate. Og attpåtil en veldig, veldig god en.

**DEN KJØLIGE** "Under Administration" slår an tonen: en synthtung, episk åpningslåt velter ut av høyttalerne. Den smaker av det mørke 80-tallet, men gitarene ligger så langt fremme i lydbildet at det aldri låter direkte datert. Høyems store stemme låter mektig over det nøkterne arrangementet, og når tangentene kommer inn blir det nesten overveldende. Låten starter faktisk ikke ordentlig før den når cirka 3:30, og det understreker poenget: Høyem gir ikke ved dørene. Det trenger han heller ikke, ford her er det gode grunner for både feinschmeckere og middels musikkinteresserte til å komme løpende.

Det påfølgende tittelsporet tillater seg å dvele ved en mektig undergangsstemning, før "Give It A Whirl" ser i retning Madrugadas "Industrial Silence" og "Grit". "Warm Inside" roer det ned noen hakk med en kassegitar og Høyems stemme, før "Animal Child" får herje i over åtte minutter med et stadig mer insisterende arrangement. Det er herlig majestetisk, angstfylt, bråkete og mørkt, og går perfekt til de dystre tekstene. "Trouble" er en streit rocker som henter det hele ned igjen på jorden, sammen med den skitne og intense "Red On Maroon". Kontrasten til "Blown Away" kunne ikke blitt større – fløyelsmyk og mørkere enn en måneløs vinternatt. "Emotions" leker seg med angst og desperasjon, før "Father's Day" får luften til å dirre med sine mektige anslag. Det er ikke fritt for at man må hikste etter pusten når "Innovations", med sitt mer konservative arrangement og ditto struktur avslutter albumet; Høyems tredje vei er tråkket opp med inspirasjon av alt han har gjort tidligere, men føles langt mer personlig enn tidligere.

**"LONG SLOW DISTANCE"** er både forførerisk og ubehagelig, elegant og brutal, intrikat og tilgjengelig. Selv albumets svakheter utgjør en vesentlig del av lytteropplevelsen; Høyem drar stemningene ut i det (nesten) uendelige og tyner dermed lytterens oppmerksomhet, men det er nettopp dette intense og overveldende som gjør at albumet fungerer så bra.

Er du enig med vår anmelder?