Flytsonen er et vakkert sted

Forestillingen er rett og slett et utrolig deilig sted å være.

Publisert Publisert

LØPEFORESTILLING: Det er paradoksalt, men forestillingen lar publikum falle til ro, skriver BTs anmelder. Foto: Foto: Istvan Virag

  • Grethe Melby
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
5 av 6 hjerter

Det paradoksale med løpeforestillingen Deep Field er at det er en forestilling som lar publikum falle til ro.

Etter å ha funnet våre plasser langs de fire veggene i rommet, kan vi se på to personer som løper rundt i ring. Samtidig fylles rommet opp av en langdryg og lavfrekvent drone. Umiddelbart tilegner jeg lyden den ene av de to musikerne, Lasse Marhaug.

Det er repetitivt og handlingsløst. Men så skjer det noe, nettopp fordi det skjer så lite. Diskré fylles salen med flere løpere. De løper i ring, i s-former, noen ganger parallelt, andre ganger i motsatt retning. Føttene mot gulvet stamper en rytme. Av og til virker det som om rytmen bidrar til musikkens temposkift.

Les også

Anmeldelse: Fantastisk, farlig og fantasirikt

Inn i den rumlende bassen glir en lys kvinnestemme jeg gjenkjenner som Jenny Hval. Hun er den andre partneren i duoen som har komponert musikken til Deep Field. Et øyeblikk undrer jeg på om jeg egentlig er på konsert. Det er i så fall en sabla fin konsert.

Så suges man inn i løpingen. I en hel time holder de det gående. De løper gjennom et lydlandskap preget av skiftende lys. Noen ganger så nærme publikum at lufttrykket fra kroppene streifer ansiktet som en sval vind.

Fordi vi kun har det svarte dansegulvet, musikken, det skiftende lyset og løperne, er hver og en av oss overlatt til det som måtte foregå i våre egne sinn. Med sine begrensede, men åpenbart nøye uttenkte visuelle virkemidler gis det rom for å skape indre bilder. Gli med i bevegelsene. Entre en meditativ tilstand.

I tre år har koreografen vært tilknyttet det kunstneriske utviklingsprogrammet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Der har Ingri Fiksdal arbeidet i troen på at «kunsten kan være endringsagent». I programmet kan vi lese at doktorgradsprosjektet handler om «affirmativ koreografi».

Les også

Malte over kunsten og feiret i tomt museum

Det høres kanskje avansert ut. Men enhver som kjenner noen som er bitt av maratonbasillen har nok hørt et foredrag eller to om løpingens eufori, og alt det herlige som endorfiner kan produsere.

Egentlig vet vi det alle sammen. Det er deilig å løpe, så lenge man løper for å løpe. Det er selvsagt noe helt annet å løpe etter bussen. Da er hjertet på vei opp av halsen, ut av den åpne kjeften. Men her handler det kun om å løpe for å løpe. For oss som har glemt det, er det fint med en påminnelse om hvor godt det er.

For det er godt med et rom der man bare kan være, la tanken vandre, følge rommets bevegelser, være ett med rommet. Og la tankene vandre igjen. Dette rommet får vi i Ingri Fiksdals forestilling Deep Field. Forestillingen er rett og slett et utrolig deilig sted å være.

Publisert

Les videre

  1. Núria Guiu Sagarra mener dansen reddet livet hennes

  2. Totalt utmattende filmkunst

  1. Dans
  2. Dansanmeldelse