Minneord for Erling Sverdrup Sandmo

Erling var en god venn og en svært dyktig fagmann.

Publisert Publisert

Erling Sandmo var faglig grundig, samvittighetsfull, hederlig, respektfull, åpen og med en imponerende arbeidskapasitet, skriver vennen og historikeren Erik Opsahl. Foto: Håvard Bjelland

  • Erik Opsahl

Med sjokk og vantro mottok jeg beskjeden om at min nære venn, Erling Sverdrup Sandmo, var død sist fredag. Han falt om i skiløypen 21. februar.

Det skjedde bare en uke etter at han og jeg hadde hatt et par gode timer sammen på en sportsbar i Oslo før vi dro videre til middag med en krets av sju gamle studiekamerater fra hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo, middager vi har hatt jevnlig siden tidlig 1990-tall.

Også middagen forrige fredag ble en hyggelig kveld med en velopplagt Erling; lun, varm og underfundig i sine kommentarer og uttalelser.

Dagen etter skulle han reise på hytta i Vestre Slidre med sin Brita. Som trønder hadde jeg mine tvil om hans skigåing.

Vi var aldri på ski sammen, men for noen år siden sendte han meg bilde av seg selv, for å dokumentere at han faktisk gikk på ski.

Denne godmodige småertingen var en del av vennskapet vårt.

Les også

Erling Sandmo er død

Erling var født i Bergen i 1963, som den eldste i søskenflokk på tre.

Foreldrene var Tone og Agnar Sandmo. Erling fortalte med varme om oppveksten i et hjem sterkt preget av kultur, intellektuell nysgjerrighet og fotball.

Det ble spilt Brahms til søndagsfrokosten, lest høyt av Snorres kongesagaer og gjennomført faste turer til Brann Stadion.

Bergen var og ble Erlings by, men kjærlighet og studier brakte ham til Oslo. Der traff han Brita. Hun og døtrene kom til å bety svært mye for ham.

Der traff han også oss andre på historiestudiet i siste del av 1980-tallet. Vi nevnte sju ble sveiset sammen til ei gruppe, samtidig som Erling og jeg utviklet vårt eget vennskap.

Erling markerte seg raskt som en begavet og ikke minst nytenkende historiker.

I talen jeg holdt ved doktormiddagen hans i 1998, brukte jeg baglerkongen Erling Steinveggs flukt fra et tårn i Sverige som en illustrasjon på Erlings ambisjoner og mål som historiker.

Erling Steinvegg hadde laget et rep av laken som han ble firt ned langs borgveggen med. Repet var imidlertid for kort, slik at han måtte slippe seg ned de siste meterne. I fallet skadet han lårbeinet og var siden halt.

Historikeren Erling våget også å «slippe repet», men falt aldri så hardt at han ble faglig «halt».

Tvert imot maktet Erling å utfordre fagmiljøet og historiefagets tradisjoner og «sannheter» på en fruktbar og konstruktiv måte, enten han studerte kranglevorne rendøler på 1700-tallet, disiplineringen av Norge på 1600-tallet, eller Høyesteretts plass i norsk historie.

Han reiste også det store spørsmålet om sannhet i historieforskningen. Det siste avfødte en de viktigste debattene i norsk historieforskning de siste tiårene.

Erling var sterkt inspirert av den franske filosofen og idehistorikeren Michel Foucault, noe som ikke nødvendigvis vekket hurrarop hos alle historikerkollegaer.

Erling møtte også postmodernismen med åpenhet og nysgjerrighet. Han ble oppfattet som postmodernismens talsperson innenfor det norske historikerlauget, og tok livlig del i debatten som raste.

Mange var uenige med ham, men alle respekterte ham som den svært dyktige fagmannen han var.

Det skyldtes Erlings fine, velformulerte og søkende form, og hans belesthet. Han var faglig grundig, samvittighetsfull, hederlig, respektfull, åpen og med en imponerende arbeidskapasitet.

Les også

Slik skal byens maktsentrum bli fint igjen

I tillegg til historieskriving, var han radioprogramleder i NRK radio, skribent i aviser og en aktiv debattant og meningsytrer på Facebook.

Erling hadde nettopp sagt opp stillingen sin som professor ved Universitetet i Oslo for å bli fast leder av det nye kartsenteret ved Nasjonalbiblioteket.

Det var en oppgave han var svært godt egnet til.

Erling etterlater seg svært mye i form av skrift, bøker og lydopptak. Det viktigste er kanskje likevel den menneskelige nærheten og varmen han gav. Den lever videre i oss som kjente ham.

Tankene mine går til Brita og døtrene, Erlings mor, søsken og øvrige familie. For meg er vennskapet med Erling noe av det mest verdifulle jeg har hatt.

Jeg lyser fred over Erling Sverdrup Sandmos minne.

Erik Opsahl, historiker ved NTNU i Trondheim

Publisert