TV 2s påskekrim er i overkant mystisk

Agatha Christies mørke fortelling er blitt enda mørkere.

Denne artikkelen er over to år gammel

Agatha Christies «The Pale Horse», på norsk «Den fjerde rytter», er blitt til spennende og uhyggelig påskekrim, som er litt for mystisk for sitt eget beste.

Serien er skrevet av Sarah Phelps, som også sto bak manuset til «The ABC Murders», en mørk John Malkovich-versjon av Christies Poirot.

Også «Den fjerde rytter» er gjort mørkere, med store endringer fra den opprinnelige historien.

Mark Easterbrook (Rufus Sewell, «The Man in the High Castle») lever et komfortabelt liv i 1960-tallets London, med sin nye kone Hermia (Kaya Scodelario), et år etter at hans første kone Delphine (Georgina Campbell) døde i en ulykke.

Så forstyrres tilværelsen av at en liste med navn, deriblant Marks, blir funnet i en død kvinnes sko.

Istedenfor å vente på at politietterforskeren Lejeune (Sean Pertwee) skal finne koblingen, og dermed også grave i hemmelighetene hans, tar Mark saken i egne hender.

Mark sporer både de nylige dødsfallene, og sin første kones uheldige død, tilbake til en skremmende gruppe kvinner, som blir omtalt som hekser.

Mark gjentar (påfallende mange ganger) at han er en rasjonell mann. Men etter hvert som flere uforklarlige spådommer og mystiske dødsfall hoper seg opp, begynner han å lure på om det likevel kan skyldes noe okkult.

I starten av serien sliter jeg med å forstå hvorfor Mark handler som han gjør.

Etter hvert som mysteriet utvikler seg, og handlingen gjør noen uforutsette tvister, viser det seg at det kanskje er litt av poenget.

Det blir tydelig at Mark fremstår som en veldig annerledes mann enn han fremstår som, og at han skjuler mye for omverdenen.

Rufus Sewell gjør seg godt som den kalde, arrogante, alltid dresskledde Mark.

Han spiller særlig godt mot Pertwees politimann Lejeune, og i møte med den stakkarslige Osbourne (Bertie Carvel), en annen mann med navnet sitt på den mystiske listen.

Selv om den litt røffe Lejeune er en passende motsetning for Mark, reduseres etterforskeren til en ganske ubetydelig karakter. Også Marks koner, både den avdøde Delphine, og Hermia, får for lite plass. Hermia er i fokus i noen interessante scener, men brukes i hovedsak bare for å forklare hvem Mark er, og støtte opp hans utvikling.

Serien har en gjennomgående uhyggelig tone. Den forsterkes av stemningsbyggende musikk, kryptiske beskjeder fra heksetrioen, og Marks mange, symbolske mareritt. Dette okkulte er spennende underveis i historien, men seriens slutt blir i overkant mystisk.