Den talentfulle Lady Hitchcock

Trekker frem kvinnen bak mannen – og filmen

Etterarbeid: Alma Reville (Helen Mirren) var blant annet en talentfull klipper, og bidro sterkt til at Alfred Hitchcocks (Anthony Hopkins) «Psycho» ble som den ble.
4 av 6 hjerter
  • Britt Sørensen
    Britt Sørensen
    Filmanmelder
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel

At det bak enhver stor mann står en talentfull kvinne, er kanskje en noe utdatert påstand i 2013. Likevel kan det være på sin plass å gå tilbake i historien, kikke store menn over skulderen og se hvem som befinner seg der.

Det prøver filmskaperne å gjøre her.

Slik sett er «Hitchcock» en luretittel. Filmen har thrilleren «Psycho» som bakteppe, men handler vel så mye om Hitchcocks kone Alma, og om omstendighetene rundt og bak innspillingen.

Dermed kan filmen bli en aldri så liten skuffelse for cineaster som med håp om å komme tettere på den mytologiske filmen og dens mytologiske skaper.

Trass filmenspsykoanalytiske tilnærming, blir Hitchcock verken særlig påkledd eller avkledd.

Anthony Hopkins gestalter ham med fornøyelig gjenkjennbare talemåter og det karakteristiske ovenfra-og-ned-blikket, men gjør ham også mindre fryktinngytende enn det jeg forestilte meg ut fra mytene.

Avvist av skuespilleren Tippi Hedren, skal han blant annet ha sendt hennes datter Melanie Griffith en dukke som lignet moren; lagt i en likkiste.

Slike bisarre tildragelser er «Hitchcock» fri for. Det vi ser, er snarere en lett eksentrisk, men ganske sårbar mann som synes å oppleve seg sviktet av kvinner. Ut over det, blir jeg ikke videre klok på ham. Noe som i seg selv kan være et presist nok portrett av mannen.

Da kommer vi langt tettere på konen Alma Reville. Her er det hun som innehar den utvilsomme styrken. Ikke fryktinngytende, bare utsøkt syrlig i kommentarene, skarp i hodet og med naturlig autoritet, spilt med all den autoritet Helen Mirren besitter.

Alma tar ikke regi. Hun er den egentlige regissøren, i alle fall privat.

Mens hun plages av hans sans for blonde, unge skuespillere, ris han av mistenksomhet og sjalusi knyttet til hennes tette samarbeid med manusforfatteren Withfield Cook (Danny Huston).

Mye av filmens energi ligger i dynamikken mellom Alfred og Alma. Under den skimtes en åpenbar kjærlighet. Alma Reville var et filmfaglig talent på flere felt, og filmen er sympatisk i sin anerkjennelse av dette, og av hennes betydning som inspirator og samarbeidspartner for Hitchcock.

Filmens psykoanalytiske tilnærming er et snedig, opplagt og aldri så lite spekulativt trekk.

«Psycho» handler om ekstrem morsbinding, sjalusi og spaltet personlighet, noe "Hitchcock" til en viss grad speiler, om enn i en langt mindre ekstrem variant. Samtidig fører det til at mannen i stor grad leses gjennom verket, og det er risky business. Særlig i en film som beveger seg i et lett, underholdende og overflatisk lende, og aldri dykker skikkelig ned verken i Hitchcocks psyke eller andre elementer den berører. Som vår – og Hitchcocks fascinasjon for det makabre. Eller hvordan film som medium gjør oss til kikkere.

Filmskaperne etterstreber også noen av Hitchcocks virkemidler, men som helhet lever den ikke opp til sine egne ambisjoner. Den forblir ganske konvensjonell, av og til litt plump.

Likevel har den sider og scener som gjør den severdig.

Utsøkte kostymer og scenografi, blant annet.

Helen Mirren, som virkelig gnistrer.

Og en storartet sekvens fra premieren på «Psycho», der Hitchcock står i foajeen og dirigerer rytmen i dusjscenens knivstikk, ledsaget av Bernard Herrmanns ikoniske musikk og publikums skrik. Begeistringen som lyser av ham kaster et mektig forklarelsens lys over regissøren.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her:

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert