Selv kaller Karl Seglem musikken på sin siste plate «world jazz». Og på mange måte fanger de to ordene essensen i mye av det Seglem skaper.

Materialet på «Som spor» ble først fremført som tingingsverk til Vossa Jazz i 2012, senere er det fremført som «Morgonspor» under Moldejazz. Opptakene til platen er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo, og selv ser Seglem på verket som et høydepunkt i sin egen karriere. Og det er vel sjelden at «world jazz» er mer presist enn på «Som spor».

Seglems melodier er tett knyttet til den vestnorske folkemusikkarven.

På hans forrige utgivelse, «NyeSongar.no», (sammen med Eple trio) var uttrykket lavmælt, akustisk og inderlig. På «Som spor» spenner han opp et mye større lerret. Selv trakterer han antilopehorn, bukkehorn og tenorsaksofon, Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad spiller hardingfele, Lars Jacob Rudjord tar seg av tangenter, Andreas Ulvo piano og andre tangenter, Stefan Bergman spiller bass og elgitar og Kåre Opheim tar seg av rytmene med trommer og diverse perkusjon. Med utgangspunkt i melodiene bygger musikerne opp helhetlige låter der folkemusikken og jazzen smelter sammen. Seglem fremstår som alt fra var solist på sine naturhorn til fresende saksofonist langt inne i Coltrane-land.

Dette er ikke folkemusikk med jazzkomp, eller jazz med folkemusikkpreg. Seglem skaper sitt eget uttrykk, omtrent sin egen sjanger. «Som spor» er som et nytt, utvidet og videreutviklet kapittel i det han gjorde sammen med Høgemo og Terje Isungset i Utla, «verdensjazz».

«Som spor« har allerede fått mye heder. I 2012 ble det blant annet kåret til Årets Verk av den norske foreningen for komponister og tekstforfattere, NOPA. Nå er det altså dokumentert på plate, og er et godt eksempel på at bestillingsverk kan ha et liv også etter urfremføringen. Det skulle da også bare mangle.

«Som spor» står som nok en søyle i Seglems omfattende plateproduksjon, og det vil ikke være overraskende om det får stor oppmerksomhet utenfor landets grenser.

Det er elleve kutt på «Som spor», hver for seg utforsker de dynamikken mellom det folkemusikalske og jazzen på forskjellig vis. Seglem og musikerne skaper mesterlige landskaper av lyd, kontrastfylte som det vestnorske landskapet de er inspirert av.

Høydepunkt i mine ører er avslutningen «Bregne», «Springar ved fjord» og «Endelaus slette». Men det er i helheten den virkelige storheten ligger. Det er fristende å sitere Seglems egne dikt på plateomslaget:

«All lyd er inne i oss

me er der alt er inne i

all lyd er utenfor oss

me er det alt er utenfor»

Karl_Seglem_-_Som_Spor_2014.jpg