gi_meg_noe_sterkt_a_drikka_verden_med-31767608-frntl.jpg

WUNDERKAMMER kan best beskrives som «grenseløst». Mellom 1995 og 2003 utforsket bandet alle mulige skjæringspunkt mellom folkrock, surf, sigøynerrock, jazz, reinspikket pop og progressiv rock. Når det gjenforente bandet nå slipper sitt første album på 12 år, sier det seg at de har litt å rekke over. Det er albumets store styrke og unektelige svakhet på én og samme gang.Man merker at Wunderkammer er sultne. Bandet fyrer av hissige strenger og hvinende strykere om hverandre, til pumpende trekkspill og jagende rytmer. Flere av låtene gir rom for at de ulike instrumentene får leke seg med de samme melodilinjene i tur og orden — noe de også stadig gjør - og arrangementene låter som om de forsøker å strekke seg like inn i himmelen på et byggverk av alle kreative innfall som tenkes kan. Men disse grepene har også en skyggeside. Flere av låtene kunne med fordel ha vært strammere regissert; noen ganger er det bedre å bare antyde og å flørte med et tema fremfor å servere det til lytteren med teskje slik Wunderkammer gjør her.

Den største forskjellen mellom denne tredjeplaten og bandets to forrige utgivelser, er at vokalist og primus motor Pål Jackmans insisterende Haugesund-dialekt nå får lede dansen. Det Jackman mangler når det kommer til teknikk, fylde og fingerspissfølelse (når vibrato slutter å være et virkemiddel og i stedet blir til et av hovedbestanddelene, da er det fare på ferde), tar han så til de grader igjen i farge, innlevelse, formidling og tilstedeværelse. Isolert seg kan tekstene virke oppstyltede og kunstige, men saken er den at musikk og tekst kler hverandre utmerket, både i dramatikk og melodiøsitet.

Wunderkammer vil veldig mye på dette comebackalbumet, og helst skal alt skje på én gang. Det gjør dessverre at en god del fiffige detaljer drukner i kaoset, men til gjengjeld er musiseringen så utsøkt at det skal godt gjøres å ikke ville dykke dypere i de mange lagene.

Det skal godt gjøres å beskrive «Gi meg noe sterkt å drikka verden med» uten å referere til Gogol Bordello, Kaizers Orchestra, Tom Waits og Goran Bregoviæ, og albumet hviler litt for mye på grep som for lengst er blitt til klisjeer. Men det finnes saktens verre artister å sammenlignes med, og de små islettene av arabiske folketoner, surfrock og den markante dialekten gjør likevel at bandet skiller seg nok ut i mengden av likelydende band. Med søte, bitre og salte toner om hverandre har Wunderkammers tredje fått en helt unik smak.