Dypt tema, grunt vann

Noomi Rapace bærer en thriller som ikke helt innfrir.

STERK INNSATS: Som Anna gir Noomi Rapace liv til en angstridd kvinne på flukt fra en mishandlende mann. FILMWEB

Buzzet rundt «Babycall» har gått en tid. Noomi Rapace i hovedrollen, premiereutsettelser, angivelig interesse fra utlandet, og – ikke minst – høye forventninger knyttet til Sletaunes status og kreative evner.

Selv om «Budbringeren» er lenge siden, står den som en filmatisk norsk påle.

Med «Naboer» la han om kursen, og navigerte treffsikkert inn i et psykologisk mørkt, ulendt og uhyggelig landskap med Hitchcockske undertoner. Den står seg også, som en av tidenes beste norske i sin sjanger. Mellom de to leverte han «Amatørene», og tråkket med den noe matt repeterende i forgjengerens spor.

Faren er at han gjør det samme nå.

Lik «Naboer» suger også «Babycall» næring fra menneskesinnets dype og emosjonelt vanskelige sider, egnet til å skape både uhygge og følelsesmessig innlevelse og empati. Også her kan handlingen knapt gjengis, av fare for å røpe for mye.

Men vi møter altså Anna (Rapace) og hennes åtte år gamle sønn Anders (Vetle Qvenild Werring) idet de med ny identitet flytter inn på hemmelig adresse i en blokkleilighet, i skjul for en voldelig ektemann og far med midlertidig besøksforbud.

Overbeskyttende og redd kjøper Anna en babycall for å gi sønnen mulighet til å sove alene på eget rom. I butikken treffer hun ekspeditøren Helge (Kristoffer Joner). Ensom, morsbundet og i ferd med å bli helt alene i verden, gjenkjenner han Annas uro og engstelse fra egne erfaringer.

Annas vibrerende angst forsterkes da babycallen fanger opp uhyggelige lyder. De skriver seg åpenbart fra en naboleilighet; og avslører mishandling; mulig drap på et barn.

Samtidig varsler barnevernarbeiderne som følger henne opp, at ektemannen truer med å gjenoppta saken.

Selv om «Babycall» deler psykologisk landskap med «Naboer», er den stilmessig ganske annerledes.

Med sitt stusslige, grå drabantbylandskap, og boligblokkens korridorer og leilighet, er settingen lysere i fargepaletten, mer normalisert. Ikke uventet utnytter Sletaune denne scenografien godt, både rent visuelt og ved å la Rapace gestalte en grå, liten kvinne; like anonym som den møblerte leiligheten hun flytter inn i, like sliten og krakelert som fasaden på skolen Anders begynner på, like tom i blikket som høyblokkens intetsigende vinduer.

Mot det tilsynelatende hverdagslig normale i dette landskapet, etablerer Sletaune en uro han gradvis bygger opp. Mørket og uhyggen kommer snikende. Mens enkelte viser seg fra andre sider enn de først fremsto som, begynner man å tvile på noen av de andres eksistens. Hendelser skjer. Eller gjør de det egentlig?

Dessverre greier ikke Sletaune å holde uhyggen ved like. Den flater ut og fisler bort litt over midtveis idet jeg gjennomskuer de viktigste sammenhengene. Spenningsmessig er det i tidligste laget for en thriller, og såpass irriterende at det forstyrrer innlevelsen på det emosjonelle plan.

På slutten kostes trådene og forklaringene litt for raskt og lettvint sammen, og etterlater en følelse av at Sletaune har hatt en strålende idé han bare delvis har greid å dukke ned i og forløse kunstnerisk.

Likevel er det all grunn til å gå og se «Babycall». Visuelt er Sletaunes filmer alltid interessante, selv om han denne gangen har dempet den karakteristiske stilen noe ned.

Mens Kristoffer Joner holder fint tilbake i rollen som Helge, spiller Rapace Anna med en nesten utmattende innlevelse. Det står som en sky av sårbarhet og kald ensomhet rundt den forhutlede skikkelsen. Slik gir hun et skinn av dybde til en film som kanskje ble grunnere enn den var tenkt og temaet tilsier.

Er du enig med vår anmelder?