En amerikaner i Paris

Deilig hyllest til verdens mest romantiske by

ROMANTIKK: Å se Marion Cotillard i rollen som Adriana vandre gatelangs i vakre kjoler, er en nytelse i seg selv. Så blir da også Gil (Owens Wilson) mer enn betatt. FILMWEB

Woody Allens lekende kjærlighetserklæring til mytenes Paris får neppe klassikerstatus. Til det er den for luftig og lett, omtrent som en croissant. Men lik bakverket er filmen uimotståelig deilig, knasende sprø i kantene og smørmyk inni. Mett blir du ikke, men herlig tilfreds.

Idémessig har Allen muligens kastet et skråblikk tilbake på klassikeren "Play it Again, Sam" fra 1972. Der manet hovedpersonen Allen frem Humphrey Bogart hver gang han trengte gode råd i livet.

Denne gangen kommer rådene fra forfatterlegenden Gertrude Stein. Rådene er litterære og gis til en amerikansk, frustrert forfatterspire ved navn Gil. Noe som burde vært grei skuring; amerikanskfødte Steins salong i Rue de Fleurus nr. 27 tiltrakk seg en rekke av 20-tallets billedkunstnere og forfattere. Hun var Ernest Hemingways mentor, så hvorfor ikke Gils?

Fordi han besøker Paris i 2010, sammen med sin tilkommende kone og svigerforeldre.

Mens de er mest opptatt av severdigheter og dyre antikviteter, drømmer Gil om det som for ham er det virkelige Paris; romantikken, regnet, det gylne 20-tallet da byen var samlingspunkt for bohemer og litterær og kunstnerisk avantgarde.

Og sannelig. Slik Bogart steg frem fra skyggene for Allen i 1972, åpenbarer Gils favorittepoke seg på magisk vis etter midnatt. Og med den hele hurven av senere beskattede kunstnere.

F. Scott Fitzgerald og konen Zelda. Cole Porter, Ernest Hemingway, Picasso, Buñuel og Man Ray, for bare å nevne noen.

Fremstillingen av dem er like fornøyelig som enkelte av stjernene Allen han puttet i rollene. Kathy Bates som Gertrude Stein. Adrien Brody som Salvador Dalí.

Og; i en liten birolle: presidentfruen Carla Bruni som nåtids museumsguide.

Mens en rufsete Josh Brolin strevde litt for å overbevise som frustrert forfatter i Allens forrige film, Londonbaserte "You Will Meet a Tall Dark Stranger", er Owen Wilsons amerikaner i Paris langt lettere å tro på. Kledd i kakibukser og tweed bærer han et visst Woody Allensk preg. Ikke så keitete nevrotisk, men sjarmerende og sympatisk.

Allen har åpenbart mer enn ett horn i siden til republikanerne, og bruker Gils svigerforeldre for det de er verdt som klisjébilde på rike, stappmette og lett ignorante amerikanere. Resultatet er fornøyelig, om enn ikke særlig elegant.

Der "You Will Meet ..." var belagt med sterke anstrøk melankoli, er "Midnight in Paris" dynket i romantisk nostalgi – og samtidig et oppgjør med nettopp nostalgien. Den får seg et skudd for baugen. Romantikken gjør ikke det. Den tar bare en annen vending når Gil møter 20-tallets Adriana (Marion Cotillard).

Å se henne vandre gatelangs i sine nydelige kjoler, er en nytelse i seg selv. Men Adriana har en viktigere funksjon enn hun ved første øyekast er tillagt. Mer enn å være en forførerisk vakker kvinne med talent som muse og elskerinne for de fleste av datidens store menn, er hun essensiell nettopp i forløsningen av filmens grunnidé: at fortiden vi lengter etter er passe, at livet aldri blir perfekt, men at vi likevel må leve fullt ut i vår egen samtid.

"Midnight in Paris" er ikke bare en hyllest til en av verdens vakreste byer, filmen er også en hyllest til kunsten, og til livet og romantikken som kan leves ut her og nå.

Så fortvil ikke om regnet siler når du forlater kinolokalet. Bergen er, som Paris, like vakker og romantisk i regn.

Er du enig med vår anmelder?