Bare et menneske

En regissør og et ensemble som vil veldig mye.

Publisert Publisert

Vi blir tatt med til Bergen i 1873. Til St. Jørgens Hospital der Dr. Armauer Hansen oppdager leprabasillen og blir verdensberømt. Stykket spilles i Korskirken, noe som fungerer bare delvis, ikke minst på grunn av de akustiske forholdene.

Men de to største problemene «Visne hender» har er at skuespillerprestasjonene er av sterkt varierende kvalitet, og at manusforfatter og regissør Gard Frostad Knudsen ikke klarer å få skuespiller Jarle Solheim til å tegne et skarpere bilde av den verdenskjente medisinske forskeren.

Det siste skyldes sannsynligvis at man vil veldig mye med «Visne hender». Det skal tegnes et bilde av et menneske som vier sitt liv til å forske på en forferdelig sykdom, og som er villig til å krysse etiske og moralske grenser for å oppnå det han vil. Men han er også et menneske av kjøtt og blod, som er tiltrukket av kvinner og det «kjødelige» liv, som benyttet seg av prostituerte og led av syfilis, og som drev intrigespill når han fikk anledning til det.

Midt oppe i dette tegnes det også et bilde av en tid med en forkvaklet religiøs tro, og der Gud har en viktig plass — på godt og vondt - i menneskenes hverdagsliv.

«Jeg er jo bare et menneske», er en av Armauer Hansens replikker helt mot slutten av stykket. Selvfølgelig er han det, men i dette stykket blir han en figur som det er vanskelig å gripe tak i. Det helt opplagte ønsket til regissør Gard Frostad Knudstad om å lage et bredt bilde av Armauer Hansen, har ført til at vi ikke kommer ned i dybden. Kanskje hadde det vært en god idé å overlate regissørjobben til en annen enn manusforfatteren?

Men la oss gå tilbake til de akustiske forholdene. Flere av skuespillerne behersket disse så dårlig at det var vanskelig å få med seg replikker, monologer og dialoger. Andre, derimot, så som Yngve Seterås (Dr. Danielsen) og Steinar Thorsen (Pastor Welhaven), hadde ingen problemer i så måte. De klarte da også - begge - på svært kort tid å klargjøre sine karakterer for oss i salen på en briljant måte.

Utmerket jobb gjør også Jeanette M. Kjær, Sigurd Aae Klausen og Jan N.C. Holden som spedalske pasienter på St. Jørgen. De drar seg rundt i scenerommet, og vi føler både den psykiske og den fysiske smerten sammen med dem.

Dette stykket skulle ha vært spilt på Lepramuseet, men der sa man nei. Det er synd, for det ville nok ha dempet ned en del av svakhetene.

Det var imidlertid fullt hus under premieren i Korskirken i går kveld, og premierepublikumet ga ensemblet stående applaus. Lenge.

ARILD BERG KARLSEN

SKUESPILL I KORSKIRKEN: Det handler om leprabasillens oppdager, Armauer Hansen, i Korskirken. Til v. Steinar Thorsen, foran Jarle Solheim. Til venstre i bakgrunnen Jeanette Magnussen Kjær og helt bak (med ryggen til) Asbjørn Sundal. FOTO: MARITA AAREKOL Foto: Aarekol, Marita

Publisert