Solid historiefortelling fra 1600-tallets Sunnhordland

Heggland skriver fletta av flesteparten av sine yngre kolleger

Publisert: Publisert:

Historiske romaner er ofte bare «historiske» i kraft av skueplass og kostymer, mens personene i dem stort sett oppfører seg som samtidens mennesker. Med andre ord kan man enten skrive en historisk roman for underforstått å si noe om dagens virkelighet, eller man kan skrive den for faktisk å undersøke historien — både ideologisk, språklig, materielt og menneskelig. Det er det siste Johannes Heggland (f. 1919) har gjort med «Ingibjørg»: her puster han liv i historien først og fremst ved at personene handler og snakker som om de virkelig levde og tenkte på 1600-tallet. På denne måten makter Heggland å tegne et kunstnerisk troverdig bilde av en konkret historisk epoke i norsk historie.

Det er for øvrig en lise å lese en forfatter som har så sterk språkbevissthet som Heggland. Hans nynorsk er ordrik, staut og syngende, med et umiskjennelig hordalandsk preg. Med skarpsindighet og energi bruker han dette språket til å bringe den unge Gaute Dagssons omskiftelige tilværelse på Håbakka nærværende for leseren. Det er i høy grad den presise substantivbruken som imponerer meg, for Heggland er ikke en forteller som i utide nedlesser teksten med påfuglaktige adjektiver. Tingene nevnes med sitt rette navn, men dette er navn vi ikke kjenner, eller som vi bare husker vagt: Urd, sokkespøt, res, regndruse, ljore, hjåsvæv, hoveldhals, fenad. Ordene opptrer imidlertid ikke som et mausoleum over et fordums språk, men anvendes med en nøktern selvfølgelighet som gir skildringene et skjær av opprinnelighet. Ingen lesere bør imidlertid la seg skremme av dette, for boken lar seg lett lese, og de mest krokete ordene er forklart i en kort ordliste bak i boken.

Handlingen er sentrert rundt nevnte Gaute Dagsson som kommer hjem fra svenskekrigen og får vite at forloveden Ingibjørg har lidd et bittert endelikt. Hun ble gravid etter en voldtekt og syknet deretter hen, før hun til slutt døde sammen med sitt ufødte barn. Den bråsinte, men følsomt intelligente Gaute kan ikke glemme denne sorgen, og gjennom hele romanen prøver han å forstå hva det var som egentlig hendte hans elskede. Men han har også andre bekymringer. På grunn av gjeld gjør han seg til leilending under storkaren Aksel Mouatt til Hovland, som han etter hvert får mye med å gjøre, både på godt og ondt. Dessuten henger det en svart sky over hans odelsrett: er han et ekte barn av sin far, eller hadde moren i sin tid latt seg forføre av en utenlandsk flottenfeier?

Selv om romanhandlingen hele tiden bæres av en naturlyrisk understrøm, forfaller den aldri i rene litterære landskapsmalerier. Hele tiden er et menneske til stede som leseren kan oppleve naturen igjennom: «Den gråe vårdagen fór alt til å dimmast. Ovom kyrkja breidde ei gamal lind greinene sine utover, stod med blanke knuppar i det milde regnet, men Gaute gådde ikkje slikt. Augo lyfte seg stundom, stirde ut vågen til øyane der i fjorden. Dei låg der som grågrøne striper mot hav og himmel, var berre som eit lite merke etter Vårherres fingernagl. Dit hadde han sprengrodd når det leid til helg, fylt av spaning i kvar ei tåg, for han visste han var venta».

«Ingibjørg» kommer nok ikke til å få særlig mye oppmerksomhet i bokhøstens Norge. Til det er den for lite moteriktig. Dette kan imidlertid ikke endre det faktum at Heggland fremdeles skriver fletta av flesteparten av sine yngre kolleger.

ANMELDT AV FRODE HELMICH PEDERSEN

Publisert: