Det klikkbare diktet

Herlig konseptbasert galskap

Denne artikkelen er over ti år gammel

Audun Mortensens debut er et friskt pust av humor, galskap og energisk oppfinnsomhet. Prosjektet styres likevel av tydelige temastrukturer og forestillinger knyttet til virkelighetsproblematikk, teknologi, kommersialisering og det institusjonaliserte boksystemet. Mest iøynefallende med boken er at det grafiske brukergrensesnittet, slik vi kjenner det fra dataskjermen, er overført og gjenskapt på papiret, men naturligvis uten samme funksjonalitet. På førstesiden står «Loading. . .», videre fins det innlemmet trykte skjermbilder av autentiske e-poster der ulike norske forfattere blir spurt om de vil blurbe boken. Her fins «vennedikt», hvor antall venner til alt fra Øystein Sunde til Slavoj Zizek på MySpace den 28.04.09 er angitt i en liste. Et dikt utgjøres av en liste IP-adresser med tittelen «disse vil jeg gjerne treffe». Mortensen skriver i all hovedsak konseptbaserte dikt. Grepet er overtydelig til stede i det 26 sider lange «gimmikdiktet». Det består av identiske setningsstrukturer hvor første ledd i «twitter er en gimmik» byttes ut med navn og fenomen i omløp i offentligheten. Som språk betraktet er diktet uinteressant, likevel dannes et bilde av en marketingpreget, monoton og sirkulær samtidsoffentlighet. Kjendisnavnene markedsfører ikke bare kjendisene, men mediene bruker disse navnene for å markedsføre seg selv. Slik markedsfører også navnene diktet, uten at de har noe med diktets funksjon å gjøre.

Det «virkelige» jeget i diktene er en jobbsøker som prøver å selge seg selv. Jeget kontrolleres av griller og innskytelser og reagerer så å si som en klikkbar lenke. Vellet av referanser til band, filmer og nettsteder jeget strør om seg med, fungerer ikke kun som virkelighetsreferanser, men de konstituerer i stor grad jeget. Jobbsøknaden, og særlig da «referansene», disse navn og merker som garanterer for språkets dekning, inntar en nøkkelstilling i samlingen. Når jeget bekymrer seg for hvordan referansene har det og lever, viser det at virkeligheten også inneholder ustabile størrelser.

Mortensen kombinerer det strengt konseptuelle grepet med frodig villskap, og språklig har også diktene noe å fare med.

SINDRE EKRHEIM

Enig med vår anmelder? Si din mening her.