Klassisk western om menn og moral
Nydelig nyinnspilling der Russell Crowe og Christian Bale glitrer som hverandres motparter
Denne artikkelen er over 15 år gammelGod western er ganske enkelt uimotståelig. Det er noe med landskapets rolle, de klart tegnede konfliktene, mannsfigurene. Gi meg to, tre sjarmerende runder med en Woody Allensk nevrotiker eller en lettere forvirret Hugh Grant, og jeg bare må ha en cowboy, en rancher, en sheriff, en mann med en hest og et oppdrag.
«3.10 to Yuma» kommer som bestilt.
Delmer Daves klassiker fra 1957 baserer seg på en historie av den amerikanske forfatteren Elmore Leonard, og hadde Glenn Ford i skurkerollen.
Ved hjelp av til dels radikale grep er James Mangolds nyinnspilling blitt en tradisjonell western som ikke virker arkaisk, men som løsriver seg fra originalen på en respektfull og virkningsfull måte. Den mest omfattende bearbeidelsen er gjort på slutten, og den står som en påle.
Settingen er kjent. Ben Wade er en nådeløs leder for en gjeng like nådeløse kjeltringer.
Som hans motstykke: Dan Evans, familiemann og rancher på randen av fattigdom på grunn av tørke og gjeld.
Når Wade fakkes etter brutalt å ha ranet en pengetransport, takker Evans ja til tilbudet om å tjene 200 doller på å være med i gruppen som skal frakte kjeltringen til Contention City, hvorfra han skal sendes til rettergang via toget som går til Yuma 15.10. Med Wades bande i hælene blir det på et ytre plan en spennende reise gjennom et landskap der farer lurer.
Minst like spennende og langt mer interessant er det gnistrende samspillet mellom de to antagonistene. Russell Crowe er intet mindre enn formidabel som Ben Wade, manipulerende og sjarmerende, skremmende brutal og urovekkende tiltrekkende, forlest på Bibelen og fullstendig uten moral.
Mindre sjarmerende, men like god er Christian Bale som den mer innesluttede Dan Evans. Drevet av stolthet og behov for å vise kone og barn at han er den mannen han gjerne vil være, tar han opp kampen om sin egen — og motpartens verdighet.
Gjennom samtaler drives de mot hverandre, subtilt skildret og med en fengslende visshet om at en av dem vil påvirkes av den andre - men ikke hvem, og ikke hva resultatet blir.
2007-utgaven skrur skruen ytterligere til ved å bringe inn Evans 14 år gamle sønn William i en nøkkelrolle.
Filmingen er utsøkt, holdt i et solsvidd og stundom lett snødekket Arizonalandskap. Små bifigurer får plass og karakter nok til at de blir interessante. Peter Fonda dukker opp som skikkelig hardhaus med svin på skogen, Alan Tudyk representerer et nesten rørende komisk innslag i rollen som Doc, og ikke minst er Ben Foster isnende god som Wades skruppelløse partner Charlie Prince. Dessuten er Dallas Roberts herlig usexy som den feige Mr. Butterfield i bowlerhatt.
Filmen serverer små nikk til originalen. Som når Wades gjeng rir inn i Contention. Man teller fort at de er syv, men når William blir spurt hvor mange de er, svarer han «Seven, or eight». I Daves film vinglet antallet frem og tilbake mellom syv og åtte.
Omskrivingen har beholdt en del av de gamle, gode replikkene og føyd til noen nye. Siden en yndling blant originalene er utelatt, fortjener den en plass her, som en hommage:
«Who knows what's safe? I know a man dropped dead from lookin' at his wife. My own grandmother fought the Indians for 60 years and then choked to death on lemon pie.»
For fansen er «3:10 to Yuma» en vital og intelligent påminning om hvorfor vi en gang ble frelst på western. Og siden god western er en nærmest utdøende rase, gjelder det å få denne med seg før utryddelsen er total.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
