Kafka i virkningsfull oppsetning

En gjennomtenkt og gjennomført forestilling på profesjonelt nivå, skriver BTs anmelder om Studentteaterets oppsetning av "Prossen" i teatergarasjen.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

En stor, åpen scene uten alle dørene fra Kafkas roman. Men en lyskjegle deler opp rommet etter behov. Fremme på scenen, i mørket, ligger Josef K., hovedpersonen. Bortenfor og bak ham, i utkanten av den egentlige handlingen lever en koreografert verden av mennesker i stadig bevegelse.

Det er noe mekanisk ved måten de beveger seg på, noe automataktig over deres tale. En slags clockwork oransje , noe som er både mekanisk og organisk, men ufølsomt. Noe truende, som hentet fra Karel Capeks insektverden, noe som ubønnhørlig maler og bare peker én vei. Et tidvis sterkt stilisert spill understreker disse kvalitetene.

Slik er omgivelsene Immaturus har plassert sin Josef K. i. Og Bugge Wesseltofts nyskrevne musikk med sine nakne, harde, dissonante pianotoner mellom scenene og i de ordløse tablåene, forsterker stemningen.

De to instruktørene utroper i et forhåndsintervju hovedpersonen til kroneksempelet på dagens 30-åringer. Disse som jakter på trygghet, men ikke tør se seg selv i hvitøyet. Nå står ikke det frem som noen påtrengende tolkning, og vold mot teksten har instruktører og ensemble på ingen måte øvd.

Likevel innebærer denne tankegangen en interessant perspektivendring, for i romanen ligger vekten mindre på hva Josef K. aktivt gjør enn på hva han utsettes for, hva han står opp mot, hvilke uklare, uhåndterlige, mektige krefter hele hans eksistens konfronteres med. Men jeg er fristet til å mene at også dette er en viktig dimensjon ved forestillingen. For både Trond Winjes dramatisering (som DNS presenterte i det gamle kretsfengselet under Festspillene for fem år siden) og instruktørenes omgang med stoffet er preget av stor troskap mot romanen.

Så tro er den, at også antydningen om at det ikke er statsmakten, men en eller annen selvbestaltet øvrighet som har satt i gang prosessen mot Josef K., er tatt med. Den presenteres i skikkelse av en politimann som viser seg på scenen noen få sekunder, og som hovedpersonen og hans to voktere flykter fra. Men her blir dette momentet så isolert — trolig også så lite meningsgivende - at det sikkert hadde vært bedre å stryke det.

Mye er nødvendigvis skrelt bort for å gi stoffet en scenisk form. Mest merkbart er savnet av den klaustrofobiske «tettheten» i teksten - selv om det rike persongalleriet i flere scener grupperes slik at noe av klaustrofobien likevel bevares. Et par av tablåene er i så måte uhyre virkningsfulle.

Det er det ugjennomtrengelige og labyrintiske som preger Josef K.s møte med en rettsmyndighet han ikke vet hva eller hvem er, og anklagen får aldri nok substans til at den kan angripes faktisk eller formelt. For denne domstolen kan man ikke forsvare seg mot, man kan bare tilstå. Og rettens dokumenter, også anklageskriftet, er utilgjengelige for den anklagede og hans forsvarer. Den som vil, kan gjerne trekke paralleller til den såkalte krigen mot terror, som også er et nifst anslag mot rettsstatens prinsipper og som heller ikke «uskyldige» Norge slipper helt fri.

På 1950-tallet, da teatergjengere flest bare ristet på hodet av stykket, ble «Mens vi venter på Godot» spilt for de innsatte i San Quentin-fengselet. De skjønte umiddelbart hva det dreide seg om. Hvis en dramatisering av Kafkas «Prosessen» hadde blitt vist på Guantanamo-basen, ville de «internerte» neppe hatt problemer med å kjenne seg igjen i Josef K.s skjebne. Det være seg politisk eller eksistensielt.

For slik er det 20. århundres store romanklassiker, at den i sin fremvisning av en skremmende, moderne livsfølelse ikke har mistet noe av sin aktualitet. Begrep som kafkask og Kafka-aktig har gått inn i vårt faste vokabular og brukes med den største selvfølgelighet av langt, langt flere enn dem som har lest det foruroligende forfatterskapet.

Men de to instruktørene har altså valgt en mer eksistensiell enn politisk tilnærming - dog uten å stenge særlig mange dører bak seg.

Selv om Andre Hageseter bærer hovedbyrden som Josef K., en oppgave som krever hans nærvær på scenen hele tiden og løses med stor dyktighet, oppleves det likevel som et kollektivt løft, det Studentteateret Immaturus har fått til. For det er et kunstnerisk samspill som skaper den overbevisende helheten og et resultat som viser at dette kompaniet er i betydelig fremgang. Og de må tydeligvis rå over store ressurser, for så vidt jeg kunne registrere, var ingen fra høstens fine Sarah Kane-oppsetning «04:48 Psykose» med.

HVOR ER MAKTEN? Josef K. (Andre Hageseter i svart jakke t.h.) vet ikke helt hvem han skal henvende seg til. <br/>FOTO: RUNE SÆVIG

Publisert
  1. Scene
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Begge overlevde Utøya. Torbjørn ble i politikken, Martin havnet i fengsel.

22. juli 2011 løp de for livet. Ti år etter er «Martin» i fengsel, mens Torbjørn skal forsvare hans hjertesak…

Mest lest akkurat nå

  1. Smittetallene øker etter denne kvelden: – Det var svett og klamt

  2. Hvor mye plass trenger et menneske? Her er stjernearkitektens svar.

  3. Deltavarianten har tatt over. Disse grafene viser hva som nå kan skje i Norge.

  4. Nå er han sendt fra Bergen til Polen: – Jeg kommer til å dø i fengsel

  5. Vennene nektes båtreise fra Bergen. – Rare regler, medgir Fjord Line.

  6. Lei av å slå plenen? Kvifor ikkje gjere som Sigmund (91)?