Globetrotteren Grieg

Edvard Grieg var en rastløs sjel. Han lengtet liksom alltid til et annet sted.

Silje M. S. Norevik

Det virket som om noe av det viktigste med å bygge og bo på Troldhaugen var at han i det minste hadde et sted å være borte fra.

I brev og uttalelser kan man se at når han var borte, lengtet han alltid tilbake, for det var bare her han fikk ro til virkelig å arbeide. Men så snart han var hjemme, ulmet utferdstrangen.

Historien om Edvard Grieg er historien om et liv på reise. Fra han som femtenåring dro til Leipzig for å bli musiker, til den dag han døde 64 år gammel på Bergen Kommunale Sykehus, på vei til musikkfestivalen i Leeds. Til han flyttet til Troldhaugen i 1885 var han i realiteten hjemløs.

Denne store skinnkledde og medtatte reisekofferten med initialene E.G., er nesten en meter høy og en meter bred. Den fulgte ham på de utallige reisene i Europa, og fikk tilnavnet «mitt annet hjem». Grieg fortalte at han gjerne lot noen av de mange ordener og utmerkelser han fikk ligge øverst i kofferten. Det skal ikke ha vært fordi han brydde seg om den slags, men fordi grense— og tollplasseringer ble så mye enklere.

Etter konsertreiser i England, sendte Grieg alltid kofferten med båt til Bergen. Selv reiste han landeveien. Det ble for strabasiøst for ham å dra over Nordsjøen.

I 1894 er Grieg i England og gir en konsert i London i mai, reiser deretter over Den engelske kanal, gjennom Nederland, Tyskland, Danmark og Sverige tilbake til Norge. Kofferten sender han med båt fra Newcastle, men den kommer ikke. Først i midten av august dukker kofferten opp. Da skriver Grieg følgende brev til sin hjelper i England:

«Kjære herr William! Endelig kan jeg si noe om den forunderlige koffert: Mottatt med takk! Den har imidlertid alltid vært en reiseglad koffert. Hør bare; I stedet for å reise til Bergen via Hull eller Newcastle, har den underveis foretrukket å farte halve jorden rundt. Den har besøkt Hamburg, København, Christiania og andre fortryllende byer - og ser derfor også så medtatt ut at klærne så å si faller den av kroppen. Men likevel kan der ikke konstateres noen indre lesjoner. Og så gjentar jeg min hjertligste takk for deres hjelpsomhet.»

vegar valde