Prinsessen og det kalde kongeriket

Polert og pompøs: Et fint prinsesse­forbilde berger en billedskjønn, men kalkulert eventyrfilm.

GOD DISNEY-JUL: Prinsesse Anna, snømannen Olaf, fjellmannen Kristoffer og reinsdyret hans sørger for spenning og moro, glitter og stas. FOTO: FILMWEB

Graden av begeistring for Disney-filmer avhenger ikke bare av alder. Noen voksne sliter mer enn andre med å svelge deres tilnærming til tradisjonelle eventyr, fortellinger og myter. Jeg tilhører dem som jevnt over synes det blir for polert og formel­preget, spekket med romantikk og tilsvarende tappet for mørke og motstand.

Denne gangen er det H.C. Andersens flere ganger filmatiserte «Snødronningen» som har vært gjenstand for omskriving, modernisering og amerikanisering.

Resultatet er et europeisk/nordisk univers støpt i amerikanske former. Det har i seg selv en viss underholdningsverdi, sett med voksne, skandinaviske øyne.

Det ligger et land under den evige sne, for å parafrasere Bjørnson. Landet heter Arendal, nei; unnskyld, Arendelle, og er forhekset inn i en stadig strengere vinter av Elsa, en dronning som rår over krefter hun sliter med å kontrollere.

Isdronningens lillesøster Anna bestemmer seg for å ta affære — både for å berge kongeriket og for å vinne tilbake det nære forholdet hun en gang hadde til sin søster.

Tiden har løpt fra prinsens gjenopplivende kyss. Dagens eventyr slutter ikke med at de lever lykkelig alle sine dager. Prinsessene er like handlekraftige som de er yndige, og henter like gjerne sine gemaler fra folket som fra europeiske kongehus.

Det har Disney måttet ta innover seg. Vi så det i Disney/Pixar-samarbeidet «Modig», og vi ser det her. «Modig» var på alle måter en tøffere, djervere film.

Dekket med is og snø er «Frost» glattere, i dobbelt forstand, mer glitrende og Disney-tradisjonelt pompøs, full av svulmende musikal­innslag.

Om aldri så polert, er data­animeringen vellaget. Og dronningen og prinsessen er fine, som typer.

Elsa, med sine innestengte følelser, tilbaketrukket i et jomfrubur av frost. Pratsomme og livlige Anna med sitt ukuelige pågangsmot.

Vakre er de også, på Disney-måten. Sylslanke, ranke, blanke i fjeset og med dobbelt så store øyne som Anne Hathaway.

Anna er fortellingens midtpunkt, flankert av to kjekkaser: Prins Hans, som hun møter på Elsas kroningsfest, og Kristoffer, en arisk fjellmann som ser ut som om han er modellert etter en ung Sven Nordin.

Også ellers følger filmen velkjente, nøye kalkulerte formler. Glitrende glede avløses av sorg. Hendelsesfylt spenning og dramatikk kommer etter roligere, mer intime sekvenser. Velplasserte bifigurer sørger for humoristiske innslag. Her har vi attpåtil to moroklumper, Kristoffers reinsdyr og snømannen Olaf - en figur som kunne vært skapt av Trond-Viggo Torgersen, og som Trond-Viggo Torgersen hadde vært som skapt for å gi stemme til. Dessverre gjør han ikke det.

Både reinsdyret og Olaf fungerer etter hensikten. De er morsomme, særlig Olaf. Mange flotte sekvenser skaper både driv og poesi. Romantikk er det også plass til. Men romantisk kjærlighet er ikke den forløsende faktoren her, det er det søskenkjærligheten som er. Eller søstersolidariteten, om du vil.

Lisa Stokke, Anders Baasmo Christiansen og Thorbjørn Harr er med og gir norske stemmer.

Med på kjøpet følger en vellaget forfilm, som leker friskt med gamle, svart-hvite Mikke Mus-tegnefilmer og moderne, fargespekket 3D.