Fart og moro i Fyllingsdalen

Bedre skuespillerprestasjoner enn noensinne i Fyllingsdalen.

  • Jan H. Landro

Teatret i Fyllingsdalen gjorde et varp da de sikret seg Frode Rasmussen som regissør for denne oppsetningen. Hans klo viser særlig igjen på tre områder — person­instruksjonen, det lekende, commedia dell'arte-preget og det sterke innslaget av fysisk teater.

Aldri har spillet vært bedre på den trange scenen i Folke Bernadottes vei. Best merkes det på de voksne og halvvoksne skuespillerne, men så å si alle som er i aksjon viser fine takter, og massescenene er velordnede, men likevel fulle av liv. Her har en gammel teaterkunstner kommet til sin rett.

Rasmussen har tatt seg en del kunstneriske friheter med Collidis klassiske tekst. Men det fungerer! Både ved at han henter inn skikkelser fra andre kunstneriske univers, som Timmy Gresshoppe, og ved at han i noen grad utvikler sin egen historie om dukkemakeren Gepetto og Pinocchio.

Den vanligvis forseggjorte scenografien er denne gang erstattet med en enkel, men funksjonell løsning. Det har den fordel at hele det beskjedne scenerommet åpnes opp, og de medvirkende får mer plass å spille på. Yngve Seterås leverer en grei prestasjon i dobbeltrollen som Gepetto og teaterdirektør Magnifico. Unge Sebastian Synnevåg gir også fint liv til Pinocchio.

Men de som særlig gjør denne forestillingen til fysisk - og humørfylt - teater, er Lykke Kristine Moen og Raymond Corrado Knutsen, som henholdsvis Carmen Katt og Robert Rev. De beveger seg uanstrengt høyt og lavt, gir fart til forestillingen og er et herlig kjeltringpar. Det er fristende å si at de langt på vei gjør den store forskjellen og hever oppsetningen flere hakk. Et godt grep av regissøren, fint satt ut i livet av to ekte gjøglere. Også Lene Langballe gjør en fin figur som Timmy Gresshoppe.