«Jokeren» er kreften som vokser frem hvis vi ikke tar vare på de svakeste

«Joker» er en av de mest marxistiske filmene populærkulturen har produsert i nyere tid.

Få filmer har vært så kontroversielle som Todd Philips nyeste blockbuster om mannen bak Batman-karakteren Jokeren, som nå går på kino.

Joaquin Phoenix og Todd Philips i et vidunderlig samarbeid bringer et friskt pust til filmindustrien, og beviser nok en gang at en ikke burde skue hunden på hårene.

«Joker» er ikke en superheltfilm med en sjarmerende skurk, men en hatsk og brutal historie om problemer i vår egen tid.

«Joker» har polarisert kritikere og kinogjengere, lenge før filmen i det hele tatt ble gitt ut på kino.

Mange var redde for at en skulle se liknende hendelser som i 2012, da en mentalt ustabil mann begikk massedrap på en kino som viste «The Dark Knight Rises» i Aurora, Texas.

Andre var redde for at mange medlemmer av det notoriske incel- miljøet kom til å føle seg validert i sitt menneskehat og avsky for liberale idealer som frigjørelse av kvinnelig seksualitet.

Det vi fikk, var en voldelig kritikk av det amerikanske helsesystemet og klassekampen i et samfunn plaget av inntektsulikhet.

«Joker» er, om noe, en av de bedre marxistiske filmene og sosialistiske symbolene som har kommet ut av populærkultur i nyere tid.

Utgangspunktet for denne tolkningen kommer av filmens budskap, nemlig at ondskap slettes ikke faller fra himmelen i et romskip som Zod gjør i «Man of Steel», eller som Thanos i «Avengers: Endgame».

«Joker» viser oss at ondskap og misantropi dyrkes fram kontinuerlig over lengre perioder, som et direkte resultat av malplasserte sosialpolitikk og sviktende velferdsregimer.

Filmen er en karakter-studie som forteller like mye om verden hovedpersonen bor i som han forteller om seg selv.

Arthur Fleck (spilt av Phoenix), den svært mentalt forstyrrede hovedpersonen i filmen, blir kontinuerlig utsatt for undertrykkelse og vold som stammer fra systemiske feil i Gotham City.

Han jobber som en klovn, mye på grunn av hans mors oppmuntring om at han skal spre lykke, og streber etter å bli en vellykket stand-up komiker.

Men alle Flecks forsøk på å finne lykken eller forståelse i Nord-Amerika på 1980-tallet ender i tragedie.

Han tjener lite, han får aldri noen til å le når han forteller egne vitser og ler når ingen andre gjør.

Fleck og hans mor er fattige mennesker i et urbant helvete, to skikkelser som kjenner presset fra feilslått kapitalisme mer enn noen andre.

Byen han bor i er oversvømt av søppel og plaget av enorme rotter, fordi staten ikke brukes nok ressurser på å rydde opp. Metaforen er ganske enkel: Superskurker som Joker dyrkes fram der staten feiler å rydde opp etter seg selv.

Fleck mister den eneste tilgangen han har på helsetjenester og psykiatrisk assistanse når bystyret kutter støtten til programmet han går på, og det er herfra alt virkelig faller sammen.

Systemet han bor i hater at han er syk og at han trenger hjelp. Etter hvert som alt kollapser rundt Fleck, er det tydelig at det ikke er plass til slike som ham i denne økonomien, og at folk hater ham for å være annerledes.

Fleck anstrenger seg fremdeles for å smile, og etter hvert blir klovnen han spiller symbolet på den voldelige resistansen som ulmer i asfaltjungelen.

Etter at Wayne, den rikeste i byen, kaller demonstrantene for klovner, bryter voldelige opptøyer ut som respons på fascistiske og distanserte politikere som ikke forstår problemene de fattige i Gotham opplever.

Etter at Fleck dreper tre forretningsmenn som banket ham opp på t-banen, sprer ryktet seg om en klovn som sloss tilbake mot kapitalismen.

Mennene han drepte var rike, hvite, de trakasserte kvinner, og levde et liv i luksus. Den store gruppen med misnøyde kan nå slå seg sammen og slå tilbake.

Den egentlige fienden er klassekampen, som bruker en mentalt forstyrret og ensom mann som et symbol på noe han selv ikke engang tror på.

Marx’ tekst «Theory of Revolution» er slående passende i en analyse av denne filmen.

Marx forteller oss at voldelig opprør er nødvendig for at klassestrukturer skal brytes opp, og at denne volden vil komme som et nødvendig resultat av feilslåtte økonomiske og politiske regimer.

De hjelpeløse vil flokke rundt symbolet på revolusjonen, uavhengig om Fleck virkelig er politisk enig med idealet han selv har blitt.

Hva Fleck selv tror på er ikke lenger viktig, så lenge han kan inspirere nok folk til å ødelegge det urettferdige systemet rundt dem.

Flecks egen apati og misantropi er særlig spennende, fordi det forteller oss også noe om hvor farlig gruppementalitet og voldelige opprør kan være.

Spesielt gjelder dette hvis de samler seg rundt ledere som ikke har noen interesse av den ideologiske motivasjonen til de revolusjonære.

Joker er på ingen måte en helt, og er i sannhet et rent ondsinnet vesen når filmen endelig er over.

Fleck forandrer seg og blir til denne demonen av rent hat som ikke har noe til overs for verden rundt seg.

Tilsynelatende har han ingen meninger og ingen politiske tanker, og vil selv bare skade dem han mener fortjener det.

Da Fleck blir intervjuet av Murray mot slutten av filmen, er det tydelig at han ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og sitt eget liv.

Den blinde volden mot mennesker rundt seg kommer fra et misantropisk sted, og er ikke et forsøk på å forandre klassestrukturen. Den ekstreme volden og gleden han finner i drap gjør at en utrolig nok får sympati for de rikeste.

Thomas Wayne og hans kone blir brutalt henrettet i en mørk bakgate, til tross for at Wayne også kan sees som en oppriktig moralsk mann som ønsket å hjelpe de fattige i Gotham. Og det han fikk i belønning var blind vold.

Når filmen er over, er det lite sympati for Fleck å spore. Han mangler selv forståelse for hvorfor folk plager ham.

Han dreper brutalt en av sine andre kollegaer, samt sin tidligere psykiater, tilsynelatende bare fordi han føler at vold kan løse problemer han selv ikke forstår.

Dette er det nærmeste en kan komme ondskap for mange: tilbøyelighet til drap som en løsning på indre konflikter.

Forteller Joker oss at opprør er greit? Oppfordrer den til at de rikeste av oss skal fokusere på andre? Det er ikke godt å si.

Det eneste som er tydelig i denne filmen, er at hvis en ikke har gode strukturer, så vil ondskapen komme krypende fram som en uhelbredelig sykdom.

Trappen som Fleck må slite seg opp for å komme seg til blokken ha bor i er ikke lenger mørk og kald mot slutten av filmen, men er fylt med solskinn og varme idet Fleck i fult kostyme danser nedover og inn i en nihilistisk, apatisk, misantropisk framtid.

«Joker» er en glitrende film som forteller oss om hvordan ondskap skapes av ødelagte systemer. Den viser at ingen virkelig ser ut til å forstå de mentalt syke, selv når de tyr til ekstrem vold for å formilde et poeng.

Jokeren er ikke en helt: han er kreften som vokser fram hvis vi som et kollektiv ikke tar vare på de svakeste.