Mild smittefare

Strobelys i solnedgang.

Publisert:
svp://25891
Eirik Kydland

For popmusikken er livet enkelt, den skal få deg til å synge med. Den skal lure seg inn i bevisstheten som et forkjølelsesvirus, via luften, smitte deg, bite seg fast i hjernebarken.

Den skal få deg til å våkne om morgenen alvorlig angrepet, slik at selv ikke fire sammenhengende timer med P2s støyprogram Sløyt og drøyt fungerer som kur.

Slik sett har bergenske Gabrielle Leithaug (27) allerede lykkes. Med sin landeplage «Ring meg» har hun vekket til live igjen guilty pleasure-begrepet.

Du kan hate eller elske låten, men med sin slogantekst, sitt klebrige refreng og fysiologiske trøkk er den rett og slett en liten genistrek.

Les også

Vellykket Gabrielle-debut

Les også

Så kom Gabrielle

Resten av låtene på Leithaugs debutplate «Mildt sagt» følger da også nøyaktig samme oppskrift som førstesingelen, med unntak av en akustisk avslutningslåt.

Vi får pumpende elektropop med tidsriktige innslag av dubstep og dance, skrevet av Leithaug og produsert av Lars Hustoft og Tomas Smågesjø, som tidligere har jobbet med Frida Amundsen og Margaret Berger.

Låtene er som modellert for radiospilling på MP3 eller innringningsprogrammer langs Kystbuss-traseen. Men selv om de gjerne kan kalles endimensjonale og enkle, føles de likevel aldri likegyldige.

Gabrielle synger nemlig med en sterk intensitet i stemmen, som ofte treffer. Dette er en styrke, men samtidig fremstår hun i få andre former. Det blir mest dette ene uttrykket hele platen igjennom.

Dette underbygges av tekstene, som uten unntak befinner seg i fasen rett etter et brudd, der den ene hjernehalvdelen bare vil tilbake til kjæresten, mens resten vil gi faen og bevege seg ut i natten med hendene hevet mot nattklubbtaket.

Et evig aktuelt tema som har vært utgangspunkt for en rekke gode disco-, pop— og klubblåter, men dessverre er Gabrielles tekster rike på nødrim, klisjeer og ufrivillig komikk, som er umulig å overse. Ta bare googletranslate-låten «Bordet» («D’e åpenlyst at bordet er snudd»), linjer som «et åpent jorde av smerte e alt du vil ha» eller «du gjør meg gal, isje gal som i litt, men som i Sandviken-gal, så ekkel sentimental». Sistnevnte er uheldig på flere måter. Hørte jeg noen rope «fags, fags, fags»?

Samtidig må vi ikke glemme at Gabrielles «Mildt sagt» er musikk for øyeblikket, for nået, for lørdagskvelden, for tenåringsrommet, for kjærlighetssorgen. De sentimentale tekstene og det glattproduserte, lengselsfulle uttrykket gir musikken et kitschy preg, og det er positivt ment. For selv om suget i magen jeg kjenner når jeg lytter til «Inn i deg» på maks volum kanskje er det samme suget som jeg kjenner når jeg kjører bil altfor fort gjennom sommerkvelden, så er følelsen helt ekte.

Enig med vår anmelder? Syng ut her.

STERK INTENSITET: Låtene på Gabrielles debutalbum er enkle, men føles aldri likegyldige. ARKIVFOTO: VEGAR VALDE

svp://25891
Publisert: