Tomas Espedals metode

Forfatter Tomas Espedal har alltid kunnet skrive. Å gå, derimot, har han lært seg i voksen alder.

Publisert Publisert
  • Siri Økland
iconDenne artikkelen er over 13 år gammel

BT møter Espedal utenfor barndomshjemmet nedenfor Johanneskirken. Han står klar når vi kommer, kledd i hvit skjorte og gråmelert ulldress, har press i buksen. Med slitte Dr. Martens-sko som åpenbart har fraktet ham en betydelig mengde mil allerede, er Tomas Espedal utstyrt for dagens vandring. Sammen skal vi gå fra sentrum til senter — fra Vestre Torggate til Åsane.

Løypen er en del av den strekningen Espedal skildrer i den nye boken «Gå», der hovedpersonen ikke bare går fra kjæresten, men går helt til Sunnfjord når han først går fra henne.

- Jeg måtte lære meg å gå

Fra vinduet sitt i Vestre Torggate pleide den vesle Tomas å se ned på gjestehuset på den andre siden av gaten. Som voksen satt han to år på det samme gjestehuset og kikket opp på barndommens leilighet mens han drakk for å komme bort fra seg selv. «Å drikke er som å reise uten å bevege seg fra stolen,» skriver Espedal i boken. Men i stedet for å gå i hundene, begynte han å gå. Langt. Lenge. Tomas Espedal bestemte seg for å bli en vandringsmann.

— Jeg måtte lære meg å gå. Lære å klare meg ute. Sekken blir for tung om man drar på telt, så jeg sover under åpen himmel, forteller Espedal.

Det er sol og fint vær når vi starter, men vi er ikke kommet lenger enn til Bryggen før det begynner å regne. Espedal forteller om turkameraten som var så redd for å bli våt at han brukte en time på å finne et sted han kunne krysse en elv tørrskodd. Espedal selv går rett over, om vannet så står til livet.

— Man tørker mens man går, eller man kan skifte når man kommer frem.

Han svikter aldri ulldressen, enten han går i den norske fjellheimen eller krysser Europa til fots. Espedal forteller om en annen turkamerat som alltid går i gore-tex.

— Når vi kommer inn i byene, er det jeg som sklir inn, mens han ser helt rar ut der han sitter på bar i gul gore-tex.

Tenker klarere

Det er ikke naturopplevelsen som sådan som lokker Tomas Espedal til å gå, det er behovet for å tenke fritt. Med en lang rekke filosofer i ryggen, forener han det å tenke med å gå.

— Man ser omgivelsene på en annen måte når man går for å gå, ikke for å komme frem. Man blir skjerpet. Hvor finner jeg vann? Hvor kan jeg sove trygt?

Vi krysser festningsområdet på Bergenhus, går opp trappene til Sverresborg, og fortsetter ut Sandviken. Både beina og praten går lett, og vi snakker om Rousseaus idyllisering av naturen og om Wordsworth-søsknene, som la grunnlaget for gåingen som romantisk disiplin.

«Før dem var det å gå betraktet som en nødvendighet, man gikk fordi arbeidet eller situasjonen krevde det,» skriver Espedal. Ingen omstreifere, fattigfolk eller hjemløse «ville drømme om å beskrive livet langs veien som noen idyll, som en dannelsesferd på vei mot innsikt og frihet». Vandringsmannen Espedal, derimot, søker nettopp denne innsikten og friheten.

Et opprør

Vi fortsetter opp Munkebotn, passerer Sandviken sykehus og kommer opp i Skytterveien til høyblokken der forfatteren bodde i ungdomsårene. For den unge Espedal var skrivingen et opprør mot det forventede. Han opplever også det å gå som et opprør. Mot det stabile, det lettvinte, det ufrie. «Det å gå er, i en viss forstand, det motsatte av å bo i hus. [...] vandringen er en ønsket eller uønsket hjemløshet.»

— Denne boken tar utgangspunkt i romantikkens tanker om naturen, men den idylliserer den ikke. Det å gå er et opprør. Jeg søker friheten. Man ser nye og uventede ting når man vandrer. Å gå inn i Paris gjennom de afrikanske gettoene, virker sterkere enn fjernsyn. Jo mer av verden man ser gjennom fjernsynet, jo mindre opprør, sier Espedal.

Opp Schnitlerskaret, gjennom Eidsvåg og videre opp Glasskaret traver vi. Den tre timer lange vandringen til Åsane er snart slutt. Bilene kjører forbi på motorveien, mens vi passerer gårder som har overlevd byplanleggerne. Når Espedal går, er han mest glad i overgangene, det å gå inn i en by og å forlate den igjen.

Farvel til leseren

«Gå» er full av refleksjoner om det å vandre, det å bo, det å leve, det å skrive. Den ligner på en essaysamling, men forfatteren selv kaller boken en roman.

— Jeg skriver bare romaner. Men jeg har sluttet å dikte. Jeg vil ikke lenger fortelle i tredje person - jeg vil beskrive virkeligheten så presist jeg klarer. Forlagene er opptatt av hva leserne liker, men hvem vet hva de liker? Jeg har tatt farvel med leseren for lenge siden, sier Espedal.

— Hva holder du på med nå?

— Jeg vil utfordre meg selv og gjøre noe som er vanskelig for meg. Jeg skal bygge opp et stort episk univers og bruke flere år på det. Det jeg har gjort hittil har bare vært en utdannelse.

Foto: Sævig, Rune

Foto: Sævig, Rune

Publisert
BT anbefaler

– Eg trur vi er heldige om vi får halde fram til helga

Studentar fryktar dei ikkje får fullføre fadderveka.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Politiet fikk 48 festklager i natt

  2. 32 nye smittetilfeller siste døgn

  3. Onsdag vart kveldsfyll erstatta med tåredrypande auge og sviande nasar i Nygårdsparken

  4. Sushityv satt fast under benk

  5. Kjære Bent. Eg har forstått det no. Kva du liker.

  6. Menyen fantes kun på engelsk – og kelneren snakket ikke norsk

  1. Litteratur