Førsteklasses heks

Om det du sier er veldig morsomt, spiller det ikke så stor rolle om det er 10 eller 350 personer i salen.

Denne artikkelen er over ett år gammel

«Det e kun 15 folk i publikum, men alle roper etter mer mer mer mer mer», rappet Lars Vaular i 2007 i låten «Mer mer mer».

Fint lite visste han da at å ha 15 i publikum en gang i fremtiden vil føles som luksus og overflod. Nå må vi som kjent ta til takke med en håndfull publikummere. 10 personer fikk Sigrid Bonde Tusvik ha inne på premieren på showet sitt «Heks on the Beach».

Tittelen gjorde meg skeptisk, siden det gjorde meg redd for at dette skulle handle om «reality», og det å lage humor om hvor teite de er på virkelighets-tv er gørr.

Heldigvis er det ordet «heks» som er det viktige i forestillingens tittel, og ikke hvilket program det er et ordspill på.

Bonde Tusvik bruker heksen som skikkelse og prøver å ta både ordet «heks» og «fitte» tilbake, etter hun stadig får disse merkelappene slengt etter seg.

Det er ikke alt Sigrid Bonde Tusvik gjør som jeg synes er morsomt.

Jeg elsket tv-seriene «Sigrid søker kjæreste» og «Sigrid blir mamma», men synes podkasten Tusvik og Tønne er oppsiktsvekkende dårlig.

Derimot mener jeg at hun tidvis er en god kronikkforfatter.

I det som kalles hennes første soloforestilling kombinerer hun nettopp humor og politikk når hun lager vitser av sine feministiske kjepphester som mange kjenner fra hennes avisspalter. Og det funker veldig godt.

Bonde Tusvik i live sceneformat har blitt ekspert på balansegangen mellom det personlige og det politiske.

Hun bruker hverdagslivet med mannen Martin som et av flere gjennomgangstema, men samtidig som det både er barnslig og køddete, handler det også om det såkalte tredje skiftet.

Kvinnehelse og kvinnehets er to andre temaer som snakkes om med stor presisjon.

Og om dette høres litt vel skikkelig og «engasjert ut», så er det hele utført med så mange avvæpnende vulgære vrier, selvironiske betraktninger og overraskende vendinger at det aldri blir kjedelig eller for flinkt.

I forestillingen kombinerer hun rett og slett det beste av seg selv som både komiker og samfunnsdebattant. Samtidig som det også er masse plass til å bare være flåsete og fandenivoldsk.

Korona har også sin naturlige plass i materialet.

Det er ingen andre scener i byen en føler seg så utenfor det gode selskap som når jeg skal anmelde show på Ole Bull Scene. Jeg kommer alltid edru og alene, og hva jeg synes om forestillinger matcher aldri publikums utadvendte reaksjon i salen.

Her kommer folk ofte i store grupper, de skal kose seg. Det er gjerne julebord, jentekveld, vinpakke, full pakke og den gode stemningen smitter også naturlig nok på mottakelsen av forestillingen.

Mye er sagt om den idiotiske forskjellsbehandlingen der Den Nationale Scene får ha 200 personer på forestilling, mens Ole Bull Scene scene kun får ha ti.

Når koronatiden en gang (bank i bordet) er historie, kommer denne regelen til å bli stående som den mest løkete regelen av dem alle.

I en humorforestilling der man står helt alene på scenen er det jo lett å anta at komikeren er avhengig av respons fra salen. Når man er der for å få folk til å le, så er det gjerne en fordel å faktisk høre folk le.

Det at salen er oppsiktsvekkende tom ser derimot ikke ut til å affisere Bonde Tusvik i det hele tatt. Snarere tvert imot, hun klarer å vri den skrudde stemningen til sin fordel.

Hun fremstår opplagt og engasjert og skaper en fortrolighet med det lille publikummet. Og forestillingen oppleves både som veldig morsom og relevant.

Med kun ti folk i publikum var jeg endelig den som lo både mest og høyest i salen på Ole Bull Scene!