Tonedøv sangglede

Noen er så umusikalske at de ikke engang hører hvor falskt de synger.

Publisert Publisert
4 av 6 hjerter

Marguerite Dumont (Catherine Frot) i et livsbejaende øyeblikk før hun gjør kål på Marseillaisen. Foto: Filmweb

De som er for unge til å huske Olga Marie Mikalsen, kan lete henne opp på YouTube. Hun kalte seg en «lyrisk alt», og selv om sangstemmen neppe kan kalles vakker, var det ingen ting å si på innlevelsen. Hun ble et kultfenomen på 1980-tallet, og hadde drøyt 60 år tidligere sin like i amerikanske Florence Foster Jenkins, en amerikansk sosietetskvinne som «Marguerite» er løselig inspirert av.

I denne franske versjonen heter hun Marguerite Dumont, en styrtrik baronesse som i likhet med Florence elsker å iscenesette seg selv i tablåer fra berømte operaer, og insisterer på å synge offentlig, selv om stemmen langtfra bærer. Noen er åpenbart så tonedøve at de ikke hører selv hvor falskt de selv synger. Problemet i dette tilfellet er at verken ektemannen eller andre forteller Margeruite hvor falskt det låter.

Marguerite gir lidenskapelig uttrykk for at hun elsker, lever og ånder for musikk, og jeg velger å tro henne, selv om filmen insisterer på at de eksentriske iscenesettelsene og sangen bunner i kjærlighetslengsel og seksuell frustrasjon. Ektemannen Georges’ handlinger og holdning til henne indikerer at dette utvilsomt er et sårt og vanskelig område i Marguerites liv. Men å gjøre det til en drivkraft for hennes lidenskapelige forhold til musikk, er en ganske reduserende påstand som gjør at en ellers smått fornøyelig film mister slagkraften den kunne hatt som et fandenivoldsk og annerledes portrett av en kvinne som entusiastisk insisterer på å leve ut drømmene sine, trass motgang og manglende talent. Og som kanskje ser «sangen» som et frigjøringsprosjekt, gitt de stramme rammene i borgerskapet hun lever i.

Redningen er Catherine Frot i hovedrollen. Den franske veteranen synes å oversøse Marguerite med all den kjærligheten filmen nok føler for sin førstedame, men ikke helt greier å formidle. Frot spiller frem en Marguerite full av ynde og naiv sjarm, med en indre besettelse som nok er på, eller over grensen til en slags galskap, men som likevel er betakende. Tross alt; hvem har ikke i en vill dagdrøm fantasert oss et talent vi mangler, men gjerne også skulle manglet sperrer for å kaste oss ut i? Det er bare å se på «Idol», eller «Norske talenter». Og som hennes lojale tjener Madelbos (Denis Mpunga) sier: «Det handler om å gjøre det man gjør med stor skjønnhet».

For operaelskere er filmen en ganske tosidig opplevelse. Men innimellom får man noen praktfulle arier, formidlet via knitrende grammofonplater.

Senere i høst kommer den amerikanske versjon av historien om Florence Foster Jenkins, i Stephen Frears regi og med Meryl Streep i hovedrollen. Så blir det interessant å se hvilket rom de lar damen utfolde seg i.

Publisert