Smellvakkert fra Woody Allen

Den snart 81 år gamle regissøren tråkker i vante spor. Men det er lenge siden han har levert en så visuelt vellykket film som dette. Innimellom romantikken er den også beiskt vittig.

5 av 6 hjerter

Lot du deg forføre av romantikken Woody Allen drysset over lysenes by i «Midnight in Paris», vil hjertet ditt bli som gele i møtet med hans versjon av 1930-tallets New York.

Ble du bedåret av Marie Cotillards parisiske 20-tallskjoler, vil du elske kostymedesigner Suzy Benzingers silkemyke 30-tallskreasjoner.

Bobby Dorman (Jesse Eisenberg) i et romantisk New York-øyeblikk med konen Veronica (Blake Lively). Filmweb

«Café Society» er på alle måter en visuell lekkerbisken. I det ene øyeblikket badet i californisk sollys, like gyllent som den hollywoodske gullalderen filmen låner glans fra. I det neste innhyllet i nostalgiens sepiatoner, når Allen beveger seg fra Los Angeles til Bronx, eller skiftende til transparent pastell over Manhattan Skyline.

I Jesse Eisenbergs skikkelse gis hovedpersonen Bobby Dorfman en keitet likhet med regissøren, og et snev av samme stakkato måte å snakke på. Men ikke overdrevet, og ikke påtrengende.

Utskremt av sin mor, en typisk «jiddische mamma», kommer Bobby som ung og usikker mann fra New York til Hollywood for å søke jobb hos onkel Phil (Steve Carell), en vellykket agent for tidens store filmstjerner.

Onkel Phil utkommanderer sekretæren sin, Vonnie (Kirsten Stewart) til å ta seg av den sjenerte nykommeren. Om Bobby forelsker seg? Ja. Særlig lar han seg besnære av at Vonnie ikke synes imponert av hollywoodsk livsstil og stjernegalleri.

Så kommer det kjente, allenske forviklingsnummeret, og Bobby reiser hjem. Tilbake i New York jobber han seg opp i nattklubben til gangsterbroren Ben (Corey Stoll). Selvtilliten stiger i takt med klassereisen inn i Manhattans mangslungne sosietet.

«Jeg måtte velge», sier Vonnie da de senere møtes. Og om dette florlette periodedramaet diskuterer noe som helst, så er det nettopp de umulige valgene livet av og til stiller oss overfor. Inkludert Phils valg av en langt yngre kvinne fremfor sin jevnaldrende kone, som han aldeles ikke er ulykkelig sammen med.

De som irriterer seg over Allens hang til historier om eldre menns forhold til unge kvinner, finner med andre ord litt å irritere seg over denne gangen også. Selv om kvinnen Phil nevner slett ikke er så naiv som mange av sine filmatiske forgjengere.

Mer påtakelig er det at passasjer i filmen godt kan leses som Allens kommentar til egen skandalehistorie, forholdet til adoptivdatteren og bruddet med Mia Farrow. Ikke eksplisitt, aldeles ikke, og man skal som kjent være uhyre forsiktig med å blande kunsterens privatliv og verk. Men det som skjedde ligger uvegerlig som en understrøm når fiksjonen bringer «valgets nødvendighet» på banen, og anes også i det bittersøte blikket på «det som var» og «det som ble», og illusjonene som brast.

Ikke at det bidrar til å gi filmen tyngde. Den oppleves mer som en liten ertekrok av en film, og som sådan er den innimellom fornøyelig, ofte med en beisk og nettopp derfor velsmakende bismak. Særlig i skildringen av Dorfman-familien, som sender tankene i retning «Radio Days» fra 1987.

Tematisk følger filmen opptråkkede, allenske stier, selv om de ikke er like påtakelige som i fjorårets «Irrational Man». Men stilistisk er det lenge siden Allen laget noe så vellykket som «Café Society». Æren faller på Vittorio Storaro, en for regissøren ny mann bak kamera. Storaro er trippel oscarvinner, blant annet for «Apokalypse nå», og skaper noen magiske scener i en ellers lett forglemmelig film. En utspiller seg på et motell, der Vonnie og Bobby blir sittende i et glødende mørke da lyset går. En annen er en überromantisk setting i Central Park, der det nevnte, transparente lyset gir deg lyst til å hive deg på første fly til New York.

Og bak det hele lyder all that jazz.