Gretne gubber

Darkthrone var giftigere før.

  • Petter Lønningen

På 90-tallet definerte Darkthrone både det visuelle og det musikalske uttrykket for norsk svartmetall. De er derfor i en posisjon der de kan gjøre det de selv føler for. Denne muligheten bruker bandet til å leke med sjangre de selv vokste opp med, som heavy metal, thrash og pønkrock. Siden «The Cult Is Alive» (2006) har bandet gått for et stadig mer skittent og rølpete uttrykk, som har delt fansen i to leirer: de som elsker bandets nye, gubbete nostalgi, og de som romantiserer den gamle svartmetallens slitte konvensjoner. Tospannet i Darkthrone gir blaffen, men denne gangen blir den musikalske festen så intern at den neppe vil engasjere andre enn blodfansen.

«The Underground Resistance» har bunnsolide riff og slående melodier, og de seks sporene er svært varierte. På den andre siden er det lite nytt å spore, bortsett fra at arven fra klassisk britisk heavy metal og doom er sterkere enn noensinne. Fenriz' rene vokal har alltid vært tung å svelge, men når han her presser den hinsides det teatralske, blir det tidvis rett og slett ubehagelig. Dette har du garantert hørt før og da langt giftigere.

Enig med vår anmelder? Si din mening!

Darkthrone: «The Underground Resistance» (Peaceville/Indie Distribution)